Politireform 2000: sammenslåing av politidistriktene - en organisasjonsteoretisk prosess- og effektanalyse

Summary
Sammendrag: Politireform 2000 var den mest omfattende endringsprosessen Politi- og lensmannsetaten noensinne hadde vært igjennom. Det var en organisasjons- og forvaltningpolitisk reform med innvirkning på hele organisasjonen. Målsetningen var tredelt og innebar ønsket om en etat som mer effektivt forebygget og bekjempet kriminalitet, som var mer tjenesteytende og publikumsorientert, samt jobbet mer kostnadseffektivt. Virkemidlene man iverksatte for å nå disse målene var todelte. For det første en vertikal interorganisatorisk spesialisering gjennom opprettelsen av Politidirektoratet. For det andre, hva som er fokus i denne oppgaven; en horisontal interorganisatorisk despesialisering og fysisk samlokalisering, gjennom sammenslåing av politidistrikter. Denne oppgaven er en studie av beslutningsprosessen som ledet fram til vedtaket om å slå sammen politidistrikter, og effektene som denne formelle og fysiske endringen avledet. Formålet har vært å avdekke hva som har kjennetegnet aktiviseringen og defineringen i fire faser av prosessen, henholdsvis utrednings-, hørings-, politikkutformings-, og vedtaksfasen. Og videre å analysere hvilke effekter endringen fikk, og hvordan disse kan forstås. Studien har tatt utgangspunkt i fire teoretiske perspektiver innenfor organisasjonsteori; to instrumentelle og to institusjonelle modeller. I tråd med et hierarkisk, instrumentelt perspektiv har den øverste ledelsen kontroll med både aktiviseringen av deltakere og defineringen av problemer, mål og løsninger, mens forhandlingsperspektivet ser på organisasjonsendringer som et produkt av kjøpeslåing og forhandlinger mellom flere aktører som handler ut fra egeninteresse. Det kulturelle institusjonelle perspektivet fokuserer på organisasjonskultur, uformelle normer og verdiers betydning for utvikling og adferd i organisasjoner, mens myteretningen har omgivelsene i fokus og hvordan organisasjoner tilpasser seg dem for å oppnå legitimitet og støtte. I studien finner jeg at prosessen i stor grad var preget av formelle deltakere. Defineringen viste seg imidlertid ikke å være like instrumentell. Løsningen om horisontal despesialisering kan sees som et resultat av stiavhengighet. Videre tyder funn på at den konkrete nye distriktsstrukturen var et resultat av forhandlinger og kompromiss, heller enn rasjonell mål/middeltankegang. I forhold til effektene henspeiler funn i empirien på at instrumentelle og mer institusjonelt pregede konsekvenser går hånd i hånd. Kulturelle og myteelementer har både ført til, og blitt resultat av, manglende instrumentalitet i prosessen.