Summary:

Denne oppgaven tar for seg hvordan Olje- og Energidepartementet har forholdt seg til EU i gasspolitikken mellom 1986 og 2006, med hovedfokus på perioden 1993-2003. I løp av denne tiden har salget av gass blitt mer og mer sentralt for norsk økonomi, samtidig som integrasjonen med EU har blitt stadig tettere. Dette har ført til en del konflikter om måten Norge selger og transporterer gass på, konflikter som har hatt ganske forskjellig utfall. Oppgaven legger her særlig vekt på striden rundt Gassforhandlingsutvalget, men ser også på Lisens- og Gassmarkedsdirektivene. Det brukes også en del plass på å forklare den tidligere og nåværende strukturen for norsk gasseksport, samt de samfunnsøkonomiske og tekniske begrensningen som ligger bak disse. Departementets rolle analysers her gjennom to-nivå-spill, der departementet blir presentert som norsk forhandlingsleder, som binder sammen det uten- og innenrikspolitiske spillet på en måte som skal passe egne oppfatninger og behov. Denne tilnærming gjør det mulig å både ta høyde for de store strukturelle trekk som EUs liberaliseringsprosess og konsumentbaserte holdning på en side og norske ressursøkonomiske behov på den andre, samtidig som sentralt plasserte aktører gjennom kunnskap og statsmannskunst har mulighet til å påvirke utfallet. Et vanskelig utgangspunkt for analysen har vært det tette båndet mellom stat og næringsliv, sammen med den lave graden av indre politisk splittelse i Norge. Dermed er det vanskelig å skille ut departementets særegne interesser og betydningen av ratifisering for selve forhandlingene. Oppgaven finner klare tegn til at prosessene her kan analyseres gjennom to-nivå-spill og at departementet i stor grad har kunnet spille rollen som forhandlingsleder. Det er dog klare variasjoner i hvor godt denne rollen har blitt spilt. Dette skyldes flere forhold, men særlig er det verdt å legge merke til at utfallet har mye med hvor "gode kort" man fikk utdelt i utgangspunktet. Der departementet gjør det virkelig bra, lå det også forholdene ganske godt til rette i form av blant annet skepsis blant norske politikere og velgere, som man kunne utnytte vis-à-vis EU-kommisjonen. I tillegg synes det som departementet gjorde noen feilberegninger i striden rundt Gassforhandlingsutvalget, der man endte med å bli stilt på siden i den avsluttende prosessen.