Summary:

I dette notatet fokuserer vi på det dynamiske samspillet mellom økt autonomi for tilsyn og politisk styring av slike forvaltningsorgan. De generelle problemstillingene som tas opp er det svake empiriske fundamentet for reguleringsreformer, den komplekse balansen mellom politisk styring og autonomi for tilsynsorganene, den samtidige prosessen av de-regulering og re-regulering, problemet med rollespesialisering og samordning, og spørsmålet om hva som er en smart praksis når det gjelder reguleringspolicy og praksis. Det teoretiske grunnlaget er «agency teorier» og et bredt institusjonelt perspektiv som kombinerer nasjonale politiske strategier, historisk– kulturelle kontekster og eksternt press for å forstå reguleringsorganer og reguleringsreformer. Denne tilnærmingen blir holdt opp mot en praktikermodell for reguleringsmyndigheter. Empirisk er notatet basert på reguleringsreformer i Norge. Det gis en introduksjon til konteksten knyttet til reformer og direktorater i Norge. Deretter presenteres og analyseres regjeringens nye tilsynspolitikk. Hvordan reguleringsreformen og tilsyn fungerer i praksis blir illustrert ved hjelp av to case knyttet til Post- og teletilsynet og reorganisering av den sentrale forvaltningen for samfunssikkerhet.