Resultatevaluering av sykehusreformen: Tilgjengelighet, prioritering, effektivitet, brukermedvirkning og medbestemmelse

Summary
Sykehusreformen, som ble gjennomført fra 1. januar 2002, er en av de største reformene som noen
gang har funnet sted i norsk samfunnsliv. Målet med reformen var å legge grunnlaget for en helhetlig
og tydelig statlig styring av spesialisthelsetjenesten1. Videre skulle reformen legge til rette for en
klarere ansvars- og rollefordeling, som kan gi bedre utnyttelse av ressursene i sektoren, og slik sikre
alle grupper i befolkningen bedre helsetjenester.
<p>
Omorganiseringen foregikk raskt, det tok bare 13 måneder fra vedtaket i Arbeiderpartiets landsmøte i
november 2000 til reformen trådte i kraft i januar 2002. I løpet av dette tidsrommet ble saken
behandlet av Stoltenbergregjeringen, lovforslag utarbeidet og sendt ut på høring og loven vedtatt i
Stortinget. Sosial- og helsedepartementet vurderte at en rask gjennomføring var viktig fordi en lang
periode med usikkerhet omkring spørsmålene knyttet til eierskap, kunne være uheldig både for
brukerne, eierne og de ansatte. En av grunnene til at reformen lot seg gjennomføre på så kort tid
skyldtes at det på 1990-tallet var gjort flere utredninger om organiseringen av spesialisthelsetjenesten,
og Stortinget hadde også fattet en rekke vedtak om dette.