Summary:

Denne rapporten omhandler den mest omfattende sammenslåingsprosessen i norsk forvaltnings historie, nemlig sammenslåingen av trygdeetaten og Aetat til NAV-etaten, og etableringen av et lokalt partnerskap med sosialetaten i kommunene. Prosessen startet i 2001 og ble avsluttet formelt med et vedtak i 2005, men selve implementeringen vil pågå enda et par år. Rapporten belyser to sentrale aspekter ved prosessen, nemlig hvilke sentrale aktører som bidro til det endelige vedtaket, og hva som preget deres organisasjonstenkning, dvs. hvilke organisasjonsmodeller de gikk inn for. Prosessen startet med et initiativ fra Stortinget, noe som er relativt uvanlig i store reformer, et initiativ politisk ledelse i relevante departement i relativt liten grad fulgte opp. Etter en intern utredningsprosess, SATS-fasen, kom det tilbake med et forslag om en fortsatt delt organisatorisk løsning, noe Stortinget ikke var fornøyd med og saken ble sendt tilbake til regjeringen. Neste fase startet med at det ble nedsatt et offentlig utvalg, Rattsø-utvalget, som i hovedsak også anbefalte en delt løsning. Dette forslaget ble ikke fulgt opp av den påtroppende ministeren, Dagfinn Høybråten. Isteden foreslo han, etter tett kontakt med Stortinget, en mellomløsning, som ble akseptert. Denne inneholdt en sammenslåing av trygdeetaten og Aetat, og etableringen av et lokalt partnerskap med kommunenes sosialetat; det siste en løsning administrativt lederskap bidro til å utvirke. Dette partnerskapet skulle være lovpålagt og innebar krav om fysisk samlokalisering, men også frihet i valg av ledermodell og hvilke tjenester som skulle legges inn. Typisk for prosessen, forstått ut fra tre teoretiske perspektiver – et instrumentelt, kulturelt og symbolsk – er tautrekking mellom Stortinget og regjeringen, et avgjørende politisk grep av Høybråten, etatenes reaksjoner ut fra sine kulturelle tradisjoner og symbolenes betydning knyttet til begrepene ‘en etat’ og ‘lokalt partnerskap’.