Summary:

Det har i de senere år blitt gjennomført en rekke reformer innenfor velferdstjenestene i mange land. To av disse er Hartz-reformen i Tyskland og NAV-reformen i Norge. Det eksisterte ulike begrunnelser i de to landene for gjennomføringen av disse reformene. I Tyskland er arbeidsledighet en vedvarende bekymring. I Norge er situasjonen en annen. Her er det økende antallet uføretrygdede som har forårsaket uro de senere årene.

Hartz-reformen besto av de fire Hartz-vedtakene. I disse ble det besluttet å sammenslå to ytelser aktuelle for arbeidsledige, sosialhjelp og en sosial forsikringsordning som etterfulgte arbeidsledighetstrygd kalt dagpenger. Denne felles ytelsen skulle etter reformen administreres av den tyske arbeidsformidlingstjenesten. Byrået for Arbeidsformidling hadde fra tidligere av hatt ansvaret for utbetalinger av arbeidsledighetstrygd og dagpenger, mens den kommunale sosialtjenesten hadde distribuert sosialhjelp. I tillegg ble det besluttet at Byrået for Arbeidsformidling skulle samarbeide med den kommunale sosialtjenesten i konsortier.

Gjennomføringen av NAV-reformen i Norge betydde en sammenslåing av to etater, den norske arbeidsformidlingstjenesten, Aetat, og Rikstrygdeverket. Disse ble nå til en stor etat under det nye navnet NAV. Stortingsvedtakene knyttet til NAV-reformen inkluderte også en bestemmelse om at det nye NAV skulle samarbeide lokalt i partnerskap med sosialkontorene i kommunene.

Denne oppgaven er en litteraturstudie med sekundæranalyse. I oppgaven er det gjennomført en komparativ analyse av Hartz-reformen og NAV-reformen. Det er tatt utgangspunkt i de strukturelle og de innholdsmessige aspektene ved reformen. Det er også sett på den innledende fasen og målsettingene.

Som forklaringsfaktorer og for å belyse funnene er det benyttet instrumentelle og institusjonelle perspektiver. Under instrumentelt perspektiv er det anvendt hierarkisk-instrumentelt perspektiv og forhandlingsperspektiv. De institusjonelle perspektivene benyttet er kulturelt perspektiv og myteperspektiv.

Den komparative analysen avdekket flere interessante likheter og forskjeller. I begge land ble behovet for en samlet førstelinjetjeneste uttrykt. Det eksisterer klare likheter i målsettingene mellom de to landene. Det legges vekt på arbeidslinjen, det finnes forsøk på kostnadskontroll, og behovet for økt brukervennlighet understrekes.

Hvis man sammenligner andelen av den yrkesaktive befolkningen som er utenfor arbeidslivet skiller Tyskland seg faktisk ikke nevneverdig fra andre OECD-land. Men der disse overføres til ulike uføreordninger i andre europeiske land defineres de i Tyskland som arbeidsledige. Det kan altså være at målsettingene som tilsynelatende uttrykker to ulike ting i virkeligheten er et resultat og et utslag av samme fenomen.

En strukturell likhet mellom Hartz-reformen og NAV-reformen er konsortiene i Tyskland og partnerskapene i Norge. Den viktigste forskjellen mellom landene er at reformen i Tyskland har medført endringer i forhold til det innholdsmessige aspektet av velferdstjenestene. Det har ikke vært tilfelle i Norge, her har velferdstjenestene bare gjennomgått strukturelle endringer, selve innholdet har forblitt uforandret.

Hartz-reformen har i liten grad vært instrumentell. Den lykkes ikke i å fjerne problemet med brukere som måtte henvende seg til flere kontorer slik intensjonen var. Det finnes få indikasjoner på at reformen har bidratt til å redusere arbeidsledigheten i Tyskland.

I et instrumentelt perspektiv har NAV-reformen lykkes i løse kasteballproblematikken i Norge. Man kan imidlertid argumentere for at dette var et for omseggripende tiltak i forhold til utstrekningen problemet hadde. I Norge ble det ikke gjennomført noe direkte instrumentelt tiltak i forhold til det innholdsmessige aspektet, men man kan hevde at det ble handlet instrumentelt fordi man tok en logisk og rasjonell beslutning ut fra den mangelen på gode løsninger som eksisterte.

I begge land vil man møte den allmenne utfordringen at ulike profesjoner skal samarbeide tettere og i noen tilfeller innlemmes i samme etat. Dette vil bety utfordringer i form av ulike kulturelle tradisjoner og motstridende stiavhengighet.