Summary:

Sammendrag av masteroppgaven:
«Bindetegnsuniversitetene - en studie av kvalitetsbegrepets rolle i universitetenes profilering og posisjonering i det nye universitetslandskapet»

Denne oppgaven har som mål å undersøke hvilken rolle kvalitet spiller i universitetenes selvprofilering og posisjonering innenfor institusjonslandskapet de er en del av. Det er en casestudie, hvor kvalitetsbegrepet hos Universitetet i Oslo og Universitetet i Stavanger undersøkes tekstanalytisk for å belyse hvordan kvalietetsbegrepet brukes og organisasjonsteoretisk for å belyse hva det brukes til. Det empiriske materialet består hovedsaklig av universitetenes strategidokumenter fra midten av nittitallet frem til i dag.

På spørsmålet om kvalitet defineres og forstås ulikt hos de to universitetene, i denne oppgaven representert av UiO og UiS, er svaret både ja og nei. Man finner mye av de samme kvalitetsoppfatningene påvirket av kontekst hos begge universitetene og inndelingen i kategorier viste at det var mye samsvar mellom hva kvalitet blir knyttet opp til og hvordan den skal sikres og styrkes. Men det finnes også klare forskjeller, hvor man ved hjelp av Harvey og Greens begrepsapparat (1993) kan sette et grovt skille mellom en kvalitetsoppfatning hos UiO som er mer i tråd med kvalitet som noe eksepsjonelt og særlig innen utdanning som transformativ, mens UiS har et kvalitetssyn som er mer likt fitness for purpose 1 eller value for money. Kvalitetsbegrepet er som teorien har vist et begrep som er mangfoldig og kan tillegges mange ulike meninger, og dette gjenfinnes i empirien. Kvalitet brukes som mål, mening og middel, med ulik vektlegging til ulike tider i løpet av tidsperioden denne oppgaven har tatt for seg.

I et mer overordnet kvalitetsperspektiv, har jeg satt et analytisk mellom UiO som «eksellensuniversitetet» og UiS som «innovasjonsuniversitetet» basert på det som ser ut til å fremheves som et særmerke for kvalitet hos dem i strategiene. Dette er svært grove skillelinjer med mange nyanser, noe analysekapitlene viser. Dette siste skillet henger også sammen med hvordan kvalitetsbegrepet har blitt brukt i universitetenes egenfremstilling i forhold til omgivelsene sine. I en situasjon der rangeringer blir stadig viktigere som frontet kvalitetsmål for de opprinnelige universitetene, må de nye universitetene som ikke når opp i denne konkurransen (fordi kriteriene er basert på forskningsuniversitets kvaliteter) finne andre måter å vinne frem på. Kvalitet blir en strategi og en løsning på utfordringen med å operere i skjæringspunktet mellom et høyere utdanningssystem som både organisme og hierarki: å definere og fronte sine kvaliteter, å bruke kvalitet til å utvikle en særegen identitet og gi et signal om en retning blir viktig og kan gi muligheter på ulike arenaer. Kvalitet som innovasjon og kvalitet som eksellens kan bli to ulike veier å gå, nasjonalt og internasjonalt.