Summary:

Formålet med denne studien har vært å beskrive og analysere prosessen mot strukturelle endringer innen barnevernets andrelinjetjeneste, og effektene av disse. Reorganiseringen av barnevernet innebar en statliggjøring og en regionalisering. En statliggjøring ved at oppgaver og ansvar for andrelinjetjenesten i barnevernet ble overført fra fylkeskommunene til staten. Og en regionalisering ved at det ble opprettet fem statlige regioner som skulle ha det utøvende ansvaret innen andrelinjetjenesten. Hensikten med studien har vært å kartlegge prosessen fram mot reformen i barnevernet, og deretter å kaste lys på effektene av reformen. Regionaliseringsaspektet ved reformen er noe som gjør reformen ekstra interessant å studere fordi dette reformaspektet har vært hyppig forekommende i reformer innen norsk statsforvaltning de seneste årene. Underproblemstillinger for både prosesstudien og effektstudien vil derfor omhandle aspektet ved barnevernreformen som innebærer opprettelse av regionale enheter større enn fylket. For å besvare studiens problemstilling, benyttes de tre perspektivene instrumentelt perspektiv, kulturperspektivet og myteperspektivet som teoretisk rammeverk. Disse perspektivene kan hjelpe med å beskrive hovedtrekk ved prosess mot og effekter av reformen i barnevernet, samt å legge rammene for hvordan disse kan tolkes. I et instrumentelt perspektiv ses offentlige organisasjoner som redskap for politikkutforming, og det forventes at endringer i organisasjonsstruktur fører til oppnåelse av bestemte politiske målsetninger. Kulturperspektivet setter på sin side fokus på organisasjonskultur som avgjørende faktor for gjennomføring av reformprosesser og for virkninger av reformer. I myteperspektivet antar man at det i organisasjoners omgivelser eksisterer normer for hva som er gode organisasjonsløsninger, og at organisasjoner endrer seg i tråd med disse mytene for å framstå som moderne og effektive. Etter å ha analysert prosessen mot en reform i barnevernet i lys av de tre perspektivene, kan det hevdes at det instrumentelle perspektivet er godt egnet til å forklare veien fram mot en reform i barnevernet. De strukturelle endringene innen barnevernsektoren ble sett som virkemidler for å oppnå departementets mål for virksomheten. Da det i alle faser, fra initiativ til iverksetting, var Barne- og familiedepartementet som la premissene for utforming, deltakelse og påvirkning, er den hierarkiske varianten av perspektivet mest forenelig med den virkeligheten jeg gjennom denne studien har sett. Videre kan kultur hos den politiske og administrative ledelsen i BFD og innad i departementet for øvrig, ha en forklaringskraft i den forstand at verdier og holdninger formet problem- og målformuleringene i prosessen. Regionalisering kan kalles en forvaltningstrend i den forstand at stadig flere statlige forvaltningsorgan velger å organisere seg i regionale enheter som er mindre og færre enn fylkeskommunen. Regionalisering representerer slik en institusjonalisert myte for hva som er god og effektiv organisering, og reformen kan derfor karakteriseres som mytepreget. Når det gjelder effektene av reformen viser det seg generelt sett at departementets mål for endret beslutningsmyndighet og styring er nådd gjennom de strukturelle endringene, og slik kan forklares av den hierarkiske varianten av det instrumentelle perspektivet. De fem hovedmålene for virksomheten, som var bakgrunnen for ønsket om reform, kan samlet ikke sies å være nådd. Det kulturelle perspektivet kan bidra til å forklare forsinkede effekter ved at institusjonell treghet gjør at gammel kultur og rutiner i større grad enn ny struktur, strukturerer arbeidet. Myteperspektivet kan, i den grad regionalisering og andre aspekter ved reformen er valgt fordi det er ansett som en generelt god løsning, uten å være velbegrunnet i seg selv, forklare hvorfor regionaliseringen ikke har gitt alle de ønskede effekter.