Summary:

Etter stortingsvalget høsten 2005 fikk Norge den første flertallsregjeringen på mange år. Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fikk tilnavnet de rødgrønne og lovet en ny kurs, basert på rettferdighet og fellesskap ikke skattelette og rettet ett spark mot høyresiden i norsk politikk. Regjeringspartiene, uttrykt ved Soria Moria-erklæringen, ønsker å fornye og styrke offentlig sektor. Flere samfunnsvitere har tolket dette som et initiativ til å legge New Public Management-inspirerte virkemidler døde. Denne masteroppgaven vurderer om kursendringsforsøket, utført av mange av de samme politikerne som satt i forrige Stoltenberg-regjering, kan sies å bryte med kjerneprinsippene i NPM. Jeg antar at det er sterke krefter i samfunnet som vil stritte i mot en slik endring og skal derfor skal se etter motvilje ved hjelp av tre perspektiver; eliteperspektivet, det institusjonelle perspektivet og interesseperspektivet. Politikk dreier seg mye om retorikk, og det kan være vanskelig å vurdere om politikernes uttalelser fører til faktiske handlinger. Derfor har jeg gått konkret til verks: Jeg tar for meg helsesektoren, statlig eierskap og NAV og vurderer utviklingen i forhold til essensen av NPM. Datagrunnlaget består av egne intervjuer av departementsansatte, politisk ledelse og fagforeningsansatte. Problemstillingen er følgende: "Har regjeringen Stoltenberg implementert forvaltningspolitikk som markerer et brudd med New Public Managament?" I løpet av det siste tiåret har en rekke NPM-stater modifisert denne tilnærmingen til statlig organisering. Det er snakk om en ny reformbølge, post-New Public Management. Jeg ser løftet om kursendring i lys av denne. Analysen viser imidlertid at det ikke er tilstrekkelig politisk vilje til å finne nye forvaltningspolitiske virkemidler. I tillegg er NPM institusjonalisert i forvaltningen, og statlige ledere har egeninteresse forankret i NPM. Derfor konkluderer jeg med at regjeringens nye politiske kurs ikke kan sies å representere et brudd med NPM.