Summary:

Korporatismeforskningen har hovedsakelig vært opptatt av beslutningsmakt. Denne studien av Utenriksdepartementet og frivillige organisasjoners samarbeid om nødhjelp viser at samspillet ikke kan sees så mye i lys av interessehevding og forlikelse mellom motstridende interesser, som i lys av idé- og definisjonsmakt. Korporatisme har tradisjonelt vært fortolket ved hjelp av de to konkurrerende forestillingene om interessehevding versus styringskapasitet. På grunn av høy grad av felles interesser har interessehevding begrenset forklaringskraft på bistandsfeltet. Studien benytter to nødhjelpsaksjoner for å analysere tilpassningsgrad og autonomi i organisasjonene, og om den ene nødhjelpsaksjonen var mer politisk styrt enn den andre. Min undersøkelse har vist at UD er en stor maktfaktor innen norsk humanitærhjelp, og en ubestridt forvalter av Norges nødhjelpsinnsats. Organisasjonenes tilpassning til statlig politikk er betydelig. Jeg har analysert maktrelasjonene mellom UD og organisasjonene ved hjelp av tre maktperspektiver. Jeg har funnet at, i tillegg til at den tradisjonelle forståelsen av makt er nyttig, er Steven Lukes tredje maktperspektiv vel så fruktbart. Først og fremst fordi mangel på konflikt ikke trenger bety at makt ikke utøves eller at organisasjonenes beslutninger er autonome. Studien viser at Røde Kors og Kirkens Nødhjelp hadde noe begrenset autonomi i de to casene, og at autonomien begrenses ytterligere ved caser hvor de politiske prioriteringene blir viktigere enn de humanitære. På den annen side kan organisasjonene øve innflytelse på bistandspolitikken. Påvirkningen går begge veier. Studien viser at organisasjonene i liten grad føler at deres prioriteringer er begrenset av statlige føringer, og at dette kan skyldes at departementets autoritetssituasjon har en form som kan tolkes i ved hjelp av det tredje maktperspektivet. Mitt argument er at organisasjonenes autonomi varierer fra case til case. Den er reell så lenge det er felles interesser og så lenge det passer staten. Det har vokst fram en kontraktskultur mellom aktørene, og oppgaven viser at dette kan tolkes som statlig ansvarsfraskrivelse. Studien viser også at nødhjelpsbehovene i Irak i 2003 var overfokuserte og at organisasjonene brukte sine resurser galt.