Summary:

Med utgangspunkt i diskusjonen om effektivitet i bistanden, tar jeg i oppgaven for meg norsk næringsliv som samarbeidspartner for norske bistandsmyndigheter. Det er for tiden et økende fokus på samarbeid med næringslivet i bistanden, og hovedformålet med oppgaven er å bidra til å belyse bakgrunnen for dette. Feltet har alltid vært kontroversielt på grunn av den åpenbare striden mellom egeninteresser og altruisme som blir fremtredende ved denne type samarbeid. Likevel er det ingen omfattende litteratur på området. De siste 15 årene er det, så vidt jeg har kunnet bringe på det rene, ingen nye bidrag. Det teoretiske grunnlaget for forståelsen av samarbeidet er også lite utviklet, til forskjell for eksempel fra samarbeidet med de frivillige organisasjonene. Sett i lys av den pågående effektivitetsdebatten mener jeg dette er uheldig. Oppgavens første del tar utgangspunkt i foreliggende litteratur. Jeg viser at den tradisjonelle forklaringsmodellen hviler på det jeg kaller et pluralistisk interessehevdingsperspektiv. Sterkt press fra næringslivet om å få nyte godt av et stadig voksende bistandsbudsjett er den sentrale drivkraften bak samarbeidet, som varierer i omfang avhengig av to forklaringsfaktorer: økonomiske konjunktursvingninger og partipolitiske skillelinjer. Videre viser jeg at denne tradisjonelle forklaringsmodellen ikke virker å kunne forklare utviklingen i samarbeidet de siste årene, hvor vi har sett en markant økning i samarbeidet. På bakgrunn av dette skisserer jeg så en alternativ tilnærming. Her ligger fokus ikke på press fra særinteressene, men på holdningene internt i beslutningsapparatet og endringen i disse. Teoretisk tar jeg utgangspunkt i Goldstein og Keohanes (1993) begrep om "mentale veikart", og Hugh Heclos (1975) tanker om "sosial læring". I oppgavens hoveddel gjennomgår jeg utviklingen i samarbeidet i perioden 1990-2007. Jeg viser at den tradisjonelle forklaringsmodellen isoler sett har god forklaringskraft i den første delen av perioden. Derimot viser jeg at det for å gripe dynamikken i samarbeidet samtidig er nødvendig å fokusere på holdningene til næringslivet som dominerer i beslutnignstakermiljøet. Deretter viser jeg at man med dette fokuset kan forklare den siste tidens økte fokus på bruk av næringslivet som samarbeidspartner. Jeg konkluderer med å viser at det tradisjonelle perspektivet har unngått å fokusere på et avgjørende aspekt ved samarbeidet. Videre at samarbeidet i dag til forskjell fra tidligere er konjunkturuavhengig: Det er ikke betinget av press fra næringslivet, men basert på et reelt ønske fra myndighetene om å inngå samarbeid fordi man mener dette er en effektiv bistandsstrategi.