Summary:

Oppgaven tar for seg endringer som skjedde i forvaltningen i Norge forut for EØS-avtalen og de endringene som fant sted etter at et flertall stemte imot EU-medlemskap i 1994. Forut for forhandlingene om en EØS-avtale oppstod det flere utvalg i forvaltningen som skulle sørge for en harmonisering av norske lover og regler med daværende EFs indre marked. Samtidig var statsministerens kontor (SMK) og utenriksdepartementet (UD) aktiv i tilpasningsfasen. Endringene og harmoniseringsprosessen blir omtalt som en europeisering av forvaltningen. Etter at EØS-avtalen var på plass ble tilpasningsutvalgene aktivert på ny, nå for å koordinere norske interesser inn mot prosessene i EU. Endringene og utviklingen i institusjonene belyses og analyseres gjennom ny-institusjonell teori. Teorien sier noe om hvordan institusjonene endrer seg og hvilke faktorer og forutsetninger som har ført til endringene. Dette krever et innblikk i hvordan institusjonene har oppstått og utviklet seg, og derfor legges det opp til et historisk tilbakeblikk på de institusjonene som skal analyseres. Identifisering av slike faktorer er nødvendig for å forstå hvordan EØS-avtalen, og Norges tettere kontakt med EU, kom til å virke inn på de aktuelle institusjonene. Hensikten er å undersøke hvordan europeiseringen av forvaltningen, som fant sted på 1980-tallet, har preget tiden etter EU-avstemmingen og fram til i dag. På bakgrunn av dette lyder oppgavens problemstilling som følger: Hvordan har tradisjonelle ansvarsforhold i koordinering av norske synspunkter inn mot EU endret seg som følge av EØS-avtalen, og hvordan kan dette forklares? Etter en gjennomgang av empirien og etter sammenstilling med teori, står det klart at tradisjonelle ansvarsforhold i forvaltningen har blitt utfordret og delvis forandret som følge av et tettere norsk forhold til EU. Større deler av forvaltningen jobber i dag inn mot en institusjon som befinner seg utenfor Norges grenser. Tilknytning til EU, gjennom EØS-avtalen, gir ikke Norge anledning til å møte i de politiske fora i EU-systemet. Dermed blir mye av det daglige arbeidet med EØS-sakene flyttet ned til lavere nivå i forvaltningen, med kontakter inn mot forberedelsesprosessene i EU-kommisjonen.