Hytten, Gisela (2010):
Kredittilsynet: En organisasjonsteoretisk analyse av utvikling og virkemåte
Oslo: Institutt for statsvitenskap. Universitetet i Oslo. Masteroppgave.
Please note: This page may contain data in Norwegian that is not translated to English.
Type of publication:
Hovud-/magister-/masteroppgåve
Link to publication:
https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/123456789/15113/GiselaxHyttenxmasteroppgave.pdf
Link to review:
https://www.duo.uio.no/handle/123456789/15113?show=full
Number of pages:
117
Language of publication:
Norsk
Country of publication:
Norge
NSD-reference:
2973
This page was last updated:
21/1 2013
State units related to this publication:
Affiliations related to this publication:
- Sentraladministrative organ (direktorat m.m.)
Summary:
Denne case-studien undersøker hva som kjennetegner og forklarer Kredittilsynets organisatoriske utvikling og virkemåte fra tilsynets opprettelse i 1985 frem til i dag. Ved hjelp av et instrumentelt, et kulturelt og et myteperspektiv fremheves ulike faktorer og deres dynamiske samspill som har påvirket Kredittilsynets endringsprosesser. Søkelyset rettes mot tre faser: Kredittilsynets opprettelse i 1985, sammenslåingsinitiativet med Norges Bank i 1992 og den gradvise utviklingen siden 1993. Organisering av tilsynsfunksjonen i norsk forvaltning og underforstått håndteringen av den vedvarende spenningen mellom politisk styring og faglig uavhengighet, er den underliggende dimensjonen i oppgaven. Kredittilsynet ble født inn i et paradigmeskifte, der Gerhardsen-tidens forvaltningsdoktrine med sterk tro på politisk styring ble avløst av større tiltro til markedsmekanismene og et krav om større faglig uavhengighet. Siden da har finanssektorens internasjonalisering og faglige kompleksitet økt Kredittilsynets ansvar som vokter av finansiell stabilitet og garantist for velfungerende finansmarkeder. Samtidig har finanssektorens økte kompleksitet ført til tiltagende fagliggjøring av politikken og dermed en større betydning av Kredittilsynet som premiss¬leverandør. Kulturperspektivet viser hvordan kulturelle verdier bidrar til å opprettholde balansen i prinsipal-agent-forholdet mellom tilsyn og departement.