Summary:

Temaet for denne studien er busetjing av flyktningar i norske kommunar. Kvart år kjem Integrerings- og mangfaldsdirektoratet (IMDi) med oppmoding til kommunar om å busetje flyktingar. Busetjingsvedtaket vært avgjort i form av eit politisk vedtak i kommunestyret etter at administrasjonen og dei rørte fagprofesjonane har gjeven si innstilling. Det er frivillig for kommunane om dei vel å busetje eller ikkje, og av di har statlege myndigheiter ingen sanksjonsmyndigheit overfor kommunane. Oppgåva er ein komparativ analyse av Larvik og Sandefjord kommune som tar føre seg Larvik og Sandefjord sine ulike busetjingsvedtak over ein periode på 10 år. Larvik har i ei årrekkje busett det som IMDi har oppmoda dei til å gjere. Sandefjord har busett, men har i politiske vedtak bestemd for å busetje vesentleg mindre enn det IMDi har oppmoda om. Eit viktig spørsmål i oppgåva har vore korleis dei lokale politiske prosessane har kunne forklart forskjellane i busetjingsvedtaka. Problemstillinga i studien tar utgangspunkt i iverksetjingsteori. Ved å bruke ein vidareutvikla analysemodell av Van Meter og Van Horn (1975) vært variablane strukturert på ein føremålsteneleg måte. Analysen visar at lokale tilhøve i kommunane har stor forklaringskraft på dei ulike busetjingsvedtaka i Larvik og Sandefjord.