Summary:

I denne utredningen har vi sammenliknet likviditetsstyringen til Den europeiske sentralbank (ECB) og Norges Bank. Vi drøfter de to systemene, samt analyserer systemenes påvirkning på korte og lange pengemarkedsrenter. Ved å benytte teori og empiri har vi vurdert de to sentralbankene i forhold til robusthet. Studien omfatter data fra perioden januar 2007 til oktober 2013. Underveis i denne perioden har begge sentralbankene valgt å foreta endringer i sine likviditetssystemer, og vi undersøker hvorvidt systemendringene har forandret grad av robusthet sentralbankene har oppnådd. ECB hadde i utgangspunktet et korridorsystem med reservekrav. Under finanskrisen gjennomførte de omfattende likviditetstiltak som resulterte i at O/N-­‐rentene falt ned mot innskuddsfasiliteten. Dette førte også til en nedgang i transaksjonsvolumet i interbankmarkedet og en reduksjon i O/N-­‐rentens volatilitet. I tillegg har styringsrenten fått redusert gjennomslagskraft i pengepolitikken på lengre sikt. Disse observasjonene tyder på at de i praksis har gått fra et korridor-­‐ til et gulvsystem i perioden. Norges Bank har på den andre siden hatt en annen utvikling. De hadde et gulvsystem ved periodens begynnelse. Under finanskrisen opplevde de høye påslag og høy volatilitet i pengemarkedsrentene, samtidig som aktiviteten i interbankmarkedet sank. For å løse disse utfordringene innførte de et hybridsystem. Resultatet viser at mens de har klart å redusere påslaget og volatiliteten i pengemarkedet, er det mer uklart om de har nådd målet om høyere aktivitet i interbankmarkedet. Samlet sett konkluderer vi med at de tradisjonelle systemene for likviditetsstyring kun delvis kan karakteriseres som robuste. Begge sentralbankene har i den aktuelle tidsperioden måtte foreta avveininger mellom ulike målsetninger som alle er avgjørende for at likviditetsstyringen skal kunne karakteriseres som robust.