Summary:

I denne masteroppgaven har jeg studert forholdet mellom rett og demokrati. Jeg har tatt for meg fire Høyesterettsdommer som omhandler familier med barn som ønsker oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i Norge. Jeg har studert hvordan domstolen balanserer og vurderer hensynene som faller inn under Utlendingsloven §38. Hensynene som er fremtredende er innvandringsregulerende hensyn, sterke menneskelige hensyn og hensynet til barnets beste. Problemstillingen min er "hva er rettens rolle i flyktningpolitikken?"

Som forskningsmetode har jeg brukt kvalitativ innholdsanalyse og argumentasjonsanalyse av fire Høyesterettsdommer fra 2012-2015. Jeg har brukt argumentasjonsteori med sikte på juridisk, moralsk, etisk og pragmatisk diskurs som verktøy samt utført en deltakende observasjon av den siste Høyesterettsdommen i november 2015.

Hovedfunnene i dette studiet er at konsekvenstenkning, altså pragmatisk diskurs, blir vektlagt i større grad i den siste dommen fra 2015 enn hva det ble gjort i 2012. Flyktningstrømmen Norge står ovenfor i dag kan tenkes å påvirke dette. Det viser seg også at det kun er i særskilte situasjoner at hensynet til barnets beste får gjennomslag i saken da innvandringsregulerende hensyn får gjennomslag i tilsynelatende normale saker.

For å kunne knytte dette opp mot rett og demokrati må man se på forholdet mellom lovgiver og domstol, altså Regjeringen og Høyesterett. Regjeringen utgjør demokratiet og Høyesterett representerer retten. Både retten og demokratiet kan avgjøre på hvilket grunnlag utlendinger skal få oppholdstillatelse i Norge. Regjeringen vet at Utlendingsloven er vag, men de gjør allikevel ingenting for å tydeliggjøre dette. Det skjer en form for rettsliggjøring da det kan se ut som om Regjeringen dytter problemene samt sakene over på domstolen slik at domstolen må fatte en beslutning. Så hvem er det som utfører den norske flyktningpolitikken i praksis? Er det Høyesterett eller Regjeringen? Rettens rolle innenfor flyktningpolitikken er omfattende. På den ene siden skjer det en ekspansjon av lover samt en økende domstolmakt, mens det på den andre siden skjer en økende tilpasning til Regjeringens signaler og ønsker.