Summary:

Denne studien tar for seg krisehåndtering og læring i forbindelse med to dramatiske flommer i Norge i 2011 og 2013. I mai 2011 og i juni 2013 ble Gudbrandsdalen på Østlandet rammet av to store flommer, betegnet som 200-års flommer. Flommene oppsto som følger av unormalt mye snøsmelting i høyfjellet, kombinert med lokalt mye nedbør og store jordmasser som raste ut i Gudbrandsdalslågen og i sideelver lokalisert ved bygdene i området. Flommene førte til enorme ødeleggelser på kritisk infrastruktur og bebyggelse. En rekke ulike aktører på ulike forvaltningsnivåer var involvert i krisehåndteringen og etterspillet av flommene begge år.

Flommene i Gudbrandsdalen i 2011 og 2013 kan betegnes som et av de mest unike flom-scenarioer i nyere tid. Flommene gir innsikt i hvordan to naturskapte kriser ble håndtert av de samme aktørene, i de samme kommunene, på to ulike tidspunkt i 2011 og i 2013. Målet med studien har vært å oppnå generell kunnskap om naturskapte kriser, hvordan de blir håndtert, og hvorvidt krisehåndteringen er styrket og læring og endring har funnet sted. Oppmerksomheten i denne studien rettes mot fire hovedaktører; Nord-Fron kommune og Ringebu kommune i Oppland fylke, Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB).

Problemstillingen er å: «Beskrive og forklare krisehåndtering og læring under, mellom og i etterspillet av flommene i Gudbrandsdalen i 2011 og 2013, med særlig vekt på utfordringer knyttet til endring, samordning, ansvar og flernivåstyring». Funnene i studien tilsier at aktørene håndterte flommen i 2013 bedre enn i 2011, men det har vært liten grad av læring i samordning mellom aktørene og liten grad av implementerte endringer i organisasjonsstruktur. DSB og NVE sine roller er imidlertid i utvikling på sentralt nivå med bakgrunn i den økende mengden naturhendelser som har forekommet i Norge de senere år.