Summary:

Denne oppgaven undersøker styringspraksisen og de mulige effektene av denne i offentlig psykisk helsevern for voksne. Særlig studeres bruken av styringsverktøyet mål- og resultatstyring (MRS) og virkninger verktøyet har på behandlere i voksen-/allmennpsykiatriske poliklinikker. Fokuset i studien ligger på hvorvidt MRS har svekket kvalitetsaspekter i behandlingen som ytes ved poliklinikkene og hvorvidt behandlerne opplever begrensninger i faglig autonomi. De empiriske funnene i oppgaven er basert på en casestudie av mål- og resultatstyring i tre distriktspsykiatriske sentre (DPS) og deres underliggende voksen-/allmennpsykiatriske poliklinikker. Gjennom intervjuer med ledere og behandlere ved de tre enhetene, har jeg søkt å belyse hvordan MRS praktiseres ved DPSene, og hvordan og hvorfor behandlerne i poliklinikkene påvirkes av styringspraksisen. Samtidig har jeg sett nærmere på konsekvensene av denne påvirkningen. Det empiriske datagrunnlaget er analysert ved hjelp av et sammensatt teoretisk rammeverk, hvor fundamentet utgjøres av prinsipal-agent-teori. I tillegg har andre teoretiske tilnærminger blitt trukket inn for å utdype og problematisere antakelsene som gjøres i prinsipal-agent-teorien. Studien viser at styringssystemet- og praksisen i de tre enhetene på enkelte områder avviker fra den idealtypiske formen for MRS. På andre områder samsvarer imidlertid styringssystemet med prinsippene bak MRS. Lederne ved DPSene styrer behandlerne ved de underliggende poliklinikkene gjennom tre spesifikke målkrav. Av disse tre, er ett av målene et resultatmål, mens de to andre kategoriseres som adferdsmål. Alle tre forstås imidlertid som kvantitetsfokuserte, og lite rettet mot behandlernes kvalitative kjerneoppgaver. Studien tyder på at styringssystemet påvirker behandlernes adferd, motivasjon og handlinger. Dette gir igjen utslag på kvaliteten i arbeidet som utføres, og på behandlernes autonomi. Studien indikerer at visse kvalitetsaspekter i behandlingsarbeidet svekkes. Dette skyldes målforskyvning og at behandlerne er tvunget til å nedprioritere enkelte kvalitetsaspekter for å innfri målkravene. Studien viser også at behandlernes faglige autonomi begrenses som følge av styringssystemet. Siden enkelte handlinger og beslutninger behandlerne gjør passer bedre enn andre for å innfri målkravene, legger styringssystemet føringer på hvilke handlingsvalg og beslutninger som er hensiktsmessige å gjøre. Styringssystemet synes dermed å innskrenke behandlernes mulighet til å foreta individuelle tilpasninger til pasientene og egne skjønnsvurderinger.