Summary:

Formålet med denne oppgaven er å analysere den norske sikkerhetsstrategien i nordområdene i tidsperioden 2008 til 2015, i lys av den russiske militæropptrappingen. Ved å benytte en strukturrealistisk tilnærming, ligger det til grunn at internasjonale rammebetingelser legger føringer for den norske strategien. Som en småstat må Norge revurdere og tilpasse forsvars- og sikkerhetspolitikken etter andre stater. Russlands utenrikspolitiske adferd og mulige intensjoner påvirker Norges sikkerhetsprioriteringer, men for å forstå hvordan Norge responderer på nabostatens utvikling, inkorporeres Norges tilhørighet til NATO-alliansen i studien. Gjennom innholdsanalyse av Utenriksdepartementet (UD) og Forsvarsdepartementet (FD) sine offentlige strategier, kartlegges det, ved hjelp av sikkerhetiseringsteori, hvilke utfordringer i nordområdene som rammes inn som trusler mot den norske sikkerheten. Analysen viser en tydelig skarpere retorikk av Russland etter Ukraina-konflikten (2014-), hvor både UD og FD forsøker å sikkerhetisere relasjonene med Russland i nord. Med bakgrunn i strukturrealisme, herunder teoretiske implikasjoner basert på sikkerhetsdilemmaet og alliansedilemmaet, forsøker neste del av analysen å identifisere hvordan Russlands adferd og mulige intensjoner, samt alliansetilhørighet påvirker den offentlige strategien. Analysen konkluderer med at NATOs sikkerhetspolitiske interesser i stor grad legger føringer for den norske sikkerhetsfremstillingen. Russland er gjennomgående Norges forsvars- og sikkerhetspolitiske bekymring. Likevel ble dette underkommunisert hos UD frem til konflikten i Ukraina brøt ut, i hovedsak fordi NATO sine sikkerhetsbekymringer ikke var rettet mot Russland. Analysen gir dermed belegg for å hevde en større kontinuitet i Norges sikkerhetsstrategi enn det som til enhver tid fremkommer av norske offentlige sikkerhetsvurderinger.