Summary:

Denne oppgaven er en studie av prosessen for å opprette et nasjonalt beredskapssenter der fire av politiets nasjonale beredskapsressurser skal samlokaliseres. Studien er en casestudie som kaster lys over prosesser innenfor politikkfeltet samfunnssikkerhet og beredskap, men har også relevans for store investeringsprosjekter i staten der infrastruktur skal utformes for å ivareta viktige samfunnsinteresser. Den metodologiske tilnærmingen er dokumentanalyse som suppleres med en gjennomgang av informasjon fra sentrale aktører. Studien er viktig for å kartlegge hvordan utviklingen i en prosess og dens omgivelser påvirker politikkutforming innenfor et felt som skal ivareta befolkningens sikkerhet og kritisk infrastruktur. Det er vesentlig med effektiv og god politikkutforming på feltet, fordi konsekvensene av det motsatte kan være store. I denne oppgaven analyseres aktiveringsaspektet og defineringsaspektet med utgangspunkt i problemstillingene: Hva karakteriserer prosessen for å opprette et nasjonalt beredskapssenter? Hvor viktige er funksjonelle argumenter og lokaliseringsargumenter for ulike aktører i ulike deler av prosessen? I hvilken grad kan hovedtrekk i prosessen forklares ut fra henholdsvis et instrumentelt perspektiv, et kulturelt perspektiv og et myteperspektiv? De tre organisasjonsteoretiske perspektivene er benyttet supplerende fremfor konkurrerende for å forklare så mye som mulig av aspektene som studeres. Studien viser at det i hovedsak er fem trekk som karakteriserer prosessen. For det første er det en tidkrevende utvikling. Man observerer at komplekse strukturer i staten gjør at ting tar lang tid. For det andre er mange aktører involvert. Dette kan også sies å være en konsekvens av komplekse strukturer i staten og formelle regler. For det tredje utvikles konseptet underveis. Man har stadig involvert flere spesialenheter og det er en utvikling hva gjelder funksjonelle aspekter. For det fjerde er det en kompleksitet på feltet som fører til avveining mellom tid, ressursbruk og funksjonalitet. For det femte er det lite diskusjon om andre løsninger på utfordringene et nasjonalt beredskapssenter skal håndtere. Bruken av lokaliseringsargumenter og funksjonelle argumenter er vanskelige å skille fra hverandre, da det ene ofte bygger på det andre. På grunn av prosjektets karakter er lokalisering og funksjonalitet tett knyttet sammen. Funksjonelle aspekter er viktige for aktørene gjennom hele prosessen. Lokaliseringsargumenter er mest fremtredende som en motivasjon til senteret helt fra begynnelsen, samt i delen av prosessen som dreier seg om å finne en egnet tomt til senteret. Studien kommer frem til at det instrumentelle perspektivet i stor grad forklarer hvorfor prosessen tar lang tid og hvorfor så mange aktører er involvert. Det er formelle strukturelle trekk i staten som forårsaker dette. Kulturperspektivet forklarer godt hvorfor det er lite diskusjon om andre løsninger. Det har oppstått en stiavhengighet i prosessen og det er en kultur for at statlige institusjoner opptrer instrumentelt. Passenhetslogikk kan forklare hvorfor prosessen skjøt fart etter 22. juli 2011. Myteteori er egnet til å forklare at prosessen utvikler seg underveis. Et nasjonalt beredskapssenter virker å være en løsning før problemet er klart definert. Politikkfeltet samfunnssikkerhet og beredskap er omfattende, noe som gjør det spesielt viktig med klare ansvarsstrukturer. Det virker å være en stadig avveining mellom dette og faglige hensyn, noe som nok vil være gjeldende for feltet generelt. Man har både formelle, uformelle, interne og eksterne faktorer å ta i betraktning når god politikk for samfunnssikkerhet og beredskap skal utformes, implementeres og vurderes. Dette gjør prosesser komplekse og utfordrende.