Summary:

Denne studien har undersøkt den politiske prosessen i Norge før det ble gitt konsesjon til mellomlandsforbindelser til Tyskland og Storbritannia. Antall forbindelser til utlandet har vært et konfliktspørsmål over lengre tid. Det har vært planer om forbindelser til Tyskland og Storbritannia siden 1990-tallet uten at de har blitt realisert. Forskningsspørsmålet her var: Hvorfor ble det gitt konsesjon nå, og hvorfor ble det søkt om konsesjon til to prosjekter? For å undersøke dette har litteratur- og dokumentanalyse blitt anvendt, i tillegg til at det har blitt gjennomført ni semi-strukturerte intervjuer med aktører som har deltatt i politikkprosessen. Representanter fra kraftbransjen, industrien, miljøorganisasjoner og Olje- og energidepartementet ble intervjuet. Studien har tatt utgangspunkt i det instrumentelle perspektivets hierarkiske variant og Advocacy Coalition Framework. Det ble funnet at politisk ledelse, ved bruk av hierarkiske virkemidler, har hatt stor grad av kontroll over beslutningsprosessen. Det ble identifisert fire påvirkningskoalisjoner med ulike syn på mellomlandsforbindelser. Eksterne hendelser og politikkorientert læring har aktualisert mellomlandsforbindelser og ført til økt politisk oppmerksomhet. Norge vedtok å innføre grønne sertifikater etter det ble klart at Fornybardirektivet var EØS-relevant, hvilket har bidratt til at Norge og Norden går mot et forventet kraftoverskudd med lave strømpriser. Det kan ha gjort det lettere for industrien å akseptere forbindelsene, i tillegg til at det har gjort det mer presserende for kraftbransjen å få et marked for kraften. Forhandlet enighet mellom Norsk Industri, Energi Norge og LO synes å ha vært en viktig faktor for at det ble to kabler. At mellomlandsforbindelser har blitt knyttet til klima kan ha styrket kraftbransjens koalisjonsressurser, ved at deler av miljøbevegelsen har fremmet kabler.