Summary:

I et historisk perspektiv er dagens norske samfunn historien om et vellykket prosjekt. Dette er historien om kloke politikere og viktige historiske prosesser, men også historien om en velfungerende sentraladministrasjon. Byråkratene i sentraladministrasjonen tjener Regjeringen, men i sitt daglige arbeid har de også et stort selvstendig handlingsrom som gir dem innflytelse over utformingen av samfunnet. Forskning har vist at bakgrunnstrekk ved de ansatte, som utdanning og kjønn, påvirker hvordan de bruker dette handlingsrommet. Studiet av demografi i sentralforvaltningen blir dermed relevant ut fra et statsvitenskapelig perspektiv. Denne masteroppgaven handler om de ansatte i Kunnskapsdepartementet. Ved hjelp av et unikt datasett fra Statens Sentrale Tjenestemannsregister, bestående av samtlige ansatte i departementet fra 1973 til 2013, gir jeg for første gang en fullstendig redegjørelse for utviklingen i demografien til et norsk departement i nyere tid.

Hovedfunnene er todelt. For det første har de tradisjonelt store utdanningsgruppene som jurister og ansatte uten høyere utdanning blitt erstattet med samfunnsvitere. Fra å utgjøre en marginal del av alle ansatte i 1973 har samfunnsviterne vokst til å bli den desidert største utdanningsgruppen i KD i 2013. Det samme har også skjedd med kvinnene. Fra å være sterkt underrepresentert i Kunnskapsdepartementet har de blitt overrepresentert på alle stillingsnivåer i løpet av førti år. Analysene viser også at lønnsforskjellene mellom menn og kvinner har blitt kraftig redusert de siste førti årene. Samtidig finner jeg ved hjelp av regresjonsanalyser (OLS) at det eksisterer en lønnsforskjell mellom kjønnene i 2013, som ikke kan forklares med demografiske- og strukturelle kontrollvariabler. Analysene bekrefter også det meritterende rekrutteringsprinsipp ved at alder har størst effekt på de ansattes stillingsnivå.

I tillegg til å belyse hvilke endringer som har skjedd, forklarer jeg hvorfor de har skjedd ved hjelp av instrumentelle- og institusjonelle organisasjonsteorier. Hovedkonklusjonen er at et instrumentelt perspektiv har relativt størst forklaringskraft på dette caset. I likhet med tidligere litteratur finner jeg at organisasjonsteori er egnet til å forklare endringer i demografien til en offentlig organisasjon. Jeg finner også støtte for en supplerende tilnærming til perspektivene. Én teoretisk retning kan forklare noen av endringene på en variabel, men for å gi en helhetlig forklaring må jeg trekke inn forklaringer fra andre teoretiske perspektiver.