Summary:

Denne studien har ønsket å forklare og beskrive prosessen med å innføre elektroniske løsninger i helsesektoren de siste ti årene og satt fokus på erfaringer kommune og sykehus har hatt med elektroniske meldinger. Den første problemstillingen tar utgangspunkt i å si noe om selve prosessen med å iverksette elektroniske løsninger, mens problemstilling to vil si noe om effektene en møter etter at elektronisk meldinger har blitt iverksatt i fire utvalgte kommuner og ett sykehus. Det organisatoriske rammeverket har vært det strukturell-instrumentelle og kulturelle perspektivet. Gjennom disse teoriene har jeg analysert funnene i denne besvarelsen, der både strukturelle og kulturelle trekk gjorde seg gjeldende.

De strukturelle rammene i helsevesenet har vært en barriere for å innføre elektroniske samhandling. Av strukturelle hindringer peker studien på ulike forvaltningsnivå, målsetninger og ulike oppgaver i sektoren. Siden kommunehelsetjenesten og sykehuset har forskjellig styringslinjer, eierskap og overordnet ledelse har det vært vanskelig å få til bruk av, og enhetlig nasjonal praksis på, elektroniske kommunikasjon. Den enkelte kommune har hatt stor individuell frihet til å utvikle egne elektroniske løsninger, noe som har vært en hindring for elektronisk samhandling også mellom kommunene. Sykehuset som alltid har stått nærmere statlige føringer og krav kom tidligere i gang med å innføre elektroniske løsninger. De lov- og forskriftskrav til bl.a. effektivitet som kom ved innføringen av Samhandlingsreformen (2012) endret betingelsene og de strukturelle rammene for samhandling mellom aktørene. De strukturelle rammene spilte også en vesentlig betydning for erfaringer knyttet til de elektroniske meldingene, hvor aktørene la vekt på at informasjonen ikke alltid oppfylte informasjonsbehovet, at kvaliteten var for dårlig og at manglende standardisering medførte redusert brukervennlighet. Studien peker også på at innføringen av elektroniske meldinger har ført til fravær av formell kontakt, noe som er en endring i struktur for samhandling.

I lys av det kulturelle perspektivet er sti-avhengighet og passenhetslogikk sentrale faktorer for å forklare utvikling og effekter av elektroniske løsninger. Det konkluderes med at sykehusenes tradisjonelle nærhet til statlige føringer og krav medførte at det på sykehusene utviklet seg holdninger og verdier hvor rask innføring av ikke bare statlige pålegg, men også statlige føringer, står sterkt. I kommunehelsetjenesten har derimot selvråderetten stått sterkt, noe som har skapt normer og verdier om vern av de uformelle lokaltilpassede løsningene fremfor å etterkomme nasjonale planer. Når de kommunale aktørene i denne studien likevel har tatt i bruk elektroniske løsninger kan dette ha sin forklaring i at de sene formelle krav fra staten tillot kommunehelsetjenesten å utvikle egne uformelle normer og verdier om at elektroniske samhandling var effektivt og bra. Erfaringer knyttet til de elektroniske meldinger kan også forklares ut fra et kulturelt perspektiv. Aktørene var godt fornøyde med overgangen til elektroniske meldinger, noe som indikerer at det er et stort samsvar mellom de nye og det gamle. Det at aktørene forteller at det var noe motstand tyder likevel på at det var et visst kulturelt brudd. Studien pekte på funn som at de elektroniske meldingene ikke tilfredsstiller kvalitet- og informasjonskravet til aktørene.