Summary:

Forholdet mellom stat og kirke er et tema som har versert i maktens saler i uminnelige tider. I Norge har kirken en over 1000 år gammel tradisjon, og har som en samfunnsinstitusjon påvirket vesentlige områder i statsdannelsen både gjennom direkte politisk innflytelse og som en bærer av kultur og verdier. Siden Grunnloven i 1814 har statskirkeordningen blitt brakt opp for revidering gjentatte ganger i Stortinget. I nesten 200 år har det foregått en skrittvis utvikling mot en stadig større selvstendiggjøring av Den norske kirke som trossamfunn. I 2008 kom kirkeforliket, som førte til de største grunnlovsendringene i Norges historie i 2012. Kirkeforliket var en politisk avtale som gjaldt for stortingsperioden 2009-2013. Den handlet om reformer i statskirkeordningen, og ble inngått mellom samtlige partier på Stortinget i 10. april 2008. Avtalen innebar at det skulle gjøres endringer i de sju grunnlovsparagrafene som inneholdt bestemmelser om statskirkeordningen. Avtalen forutsatte at det ble gjennomført en demokratireform i kirken, som skulle innebære økt bruk av direkte valg. Etter denne reformen skulle biskoper og proster tilsettes av kirkelige organer. Dermed var det ikke lenger
behov for kirkelig statsråd.

Denne studien er et en enkelcasestudie som sporer prosessen som ledet opp til forliket, og har som formål å forklare hvilke faktorer som påvirket innholdet i den endelige avtalen. Empirien kommer fra en dokumentanalyse av utvalgte offentlige dokumenter, supplert med informantintervjuer fra individer som jobbet tett opp mot forliket. Oppgaven analyserer hendelsesforløpet gjennom å bruke en forhandlingsvariant av det instrumentelle perspektivet, samt to varianter av det institusjonelle perspektivet.

Oppgaven finner med basis i det instrumentelle perspektivet at innholdet i avtalen var basert på forhandlinger mellom koalisjoner av interessegrupper, og ikke et resultat av å finne den beste løsningen for å nå et tydelig definert mål. Prosessen fram til forliket var preget av tidvis krevende forhandlinger mellom berørte aktører. Den historiske utviklingen av forholdet mellom kirke og stat påvirket prosessen, og det oppstod et normativt press som nødvendiggjorde en endring i statskirkeordningen. Fra et kulturelt perspektiv gjør spesielt partstyreprinsipp og rettighetsprinsipper seg gjeldende. Prosess-sporingen avdekker
sekvenser av handlinger som former rammene rundt forhandlingssituasjonen, og identifiserer sti-avhengighet som gir avtalen et distinkt preg av historisk institusjonalitet.