Summary:

22. juli 2011 ble myndighetene i Norge satt på prøve da en bombe først gikk av i regjeringskvartalet, og det så kom meldinger om skyting på Utøya der flere hundre ungdommer fra Arbeiderpartiets ungdomsfylking deltok på sommerleir. I alt førte terroraksjonene til at 77 personer mistet livet og flere ble alvorlig sårede. Myndighetenes, og særlig politiets håndtering, ble i etterkant kritisert i media. Kritikken dreide seg blant annet om politiets manglende evne til å oppdage gjerningsmannen før han kom seg til Utøya og hvordan politiet brukte lang tid på å ta seg over til øya da meldingene om skyting kom. Få uker etter 22. juli besluttet regjeringen å sette ned en uavhengig kommisjon som skulle granske myndighetenes håndtering av hendelsene, med læring som det viktigste formålet. Også de ulike politiinstansene som hadde ansvar for håndteringen denne dagen satte ned evalueringsvalg for å undersøke hva som skjedde og for å trekke lærdom. Konklusjonen til 22. juli-kommisjonen er at terroraksjonene kunne vært unngått og at myndighetene, herunder politiet sviktet, mens politiet selv konkluderer med at politiet håndterte hendelsene tilfredsstillende ut ifra de forutsetningene politiet hadde. Det er forskjellene mellom 22. juli-kommisjonens rapport og politiets evalueringer som er gjenstand for analyse i denne avhandlingen. Studien søker å undersøke om forskjellene kan forklares ved hjelp av organisasjonsteori for offentlig sektor, nærmere bestemt tre forskjellige perspektiver: det instrumentelle perspektivet, det kulturelle perspektivet og myteperspektivet. Analysen viser at alle tre perspektivene på ulike vis kan belyse forskjellene vi finner mellom 22. juli-kommisjonen og politiet.