Summary:

I 2015 opplevde Norge den sterkeste pågangen av asylsøkere man noen gang har registrert. På grenseovergangen Storskog i Finnmark oppstod en uoversiktlig situasjon, da asylankomstene nærmest gikk fra null til to hundre asylsøkere per dag. Totalt ankom over 5000 asylsøkere Storskog i løpet av høstmånedene, hvorav de fleste ble betraktet som såkalte grunnløse asylsøkere uten beskyttelsesgrunnlag i Norge. Det store omfanget skapte stort press på registrerings-, mottaks- og behandlingskapasitet, og en følelse av kaos og mangel på kontroll over egne grenser bredte seg i det politiske miljøet, media og befolkningen. Situasjonen på Storskog utløste derfor et behov for umiddelbar politisk reaksjon og igangsatte en politisk prosess med sikte på å håndtere den kraftige flyktningtilstrømningen på en effektiv måte. Denne studien søker forklaring og forståelse for hvordan Storskog-situasjonen skapte anledning til å få gjennomført en omfattende politisk endring – tiltaket om å utvide instruksjonsmyndigheten over Utlendingsnemnda (UNE) til å gjelde lovtolkning og skjønnsutøvelse i behandlingen av asylsaker. Studier av politisk endring er et viktig forskningsområde innen statsvitenskapen. Denne studien er forankret i en teoretisk debatt om hvordan man best kan forstå og forklare politisk endring. Utvidet instruksjonsmyndighet over UNE ble foreslått også i 2010, uten å bli vedtatt. Studien er en komparativ casestudie, som søker forståelse av situasjonen i 2015 gjennom sammenlikning med situasjonen i 2010. Den empiriske analysen struktureres og forstås i lys av flerstrømstilnærming til beslutningstaking, teori om problemdefinering og teori om handlingsvalg under krisesituasjoner. Flerstrømsmodellen tillegger både strukturelle faktorer og individuelle aktører forklaringskraft for beslutningsprosessens utfall, og utforsker forholdet mellom tilfeldigheter og strategisk handling. Utvidelsen av instruksjonsadgangen over UNE i 2015 analyseres som et politisk utfall skapt i et mulighetsvindu som oppstod da den kraftige tilstrømningen av såkalt grunnløse asylsøkere ble definert som et problem. Regjeringen fremmet et løsningsalternativ som allerede var utredet fem år tidligere og som de hadde ønsket seg i lang tid. Regjeringen var en sentral aktør i denne beslutningsprosessen som fikk utvidet handlingsrom som følge av krise og hastverk. Regjeringen fremmet en bestemt forståelse av flyktningsituasjonen og koblet sin problemforståelse til en foretrukket løsning. Undersøkelsen har identifisert en rekke aktiviteter som har bidratt til å muliggjøre denne koblingen. Sammenlikningen med situasjonen i 2010 viser at konteksten er avgjørende for hvilken politikk som er mulig å realisere.