Bruk av strategiske styrker : Norske spesialstyrker i perioden 1994-2014

Summary
Hensikten med denne studien er å bidra til økt forståelse og kunnskap omkring Forsvarets spesialstyrker som en strategisk kapasitet, herunder gi innblikk i SOF-maktens rasjonale og egenart. Oppgaven baserer seg på åpne, skriftlige kilder og analyserer fem tilfellestudier fra perioden 1994–2014 hvor norske spesialstyrker har blitt brukt. Studien innledes med en kort redegjørelse av historiske og strategiske utviklingstrekk for å antyde spesialstyrkenes plass i det strategiske bildet. Studien er operasjonalisert i tre hoveddeler:

Det teoretisk grunnlaget er basert på vide litteraturstudier hvor forfatteren introduserer begrepet SOF-makt og en bred tilnærming til begrepene spesialstyrker og spesialoperasjoner på norsk. Basert på avtegninger i litteraturen, har forfatteren formet et teoretisk rammeverk som gir innblikk i SOF-maktens rasjonale og egenart.

Norske spesialstyrker er i dag definert som strategiske kapasiteter. Basert på et premiss om at spesialstyrker må demonstrere strategisk nytte og innrettes mot strategiske oppgaver for å kunne være strategiske kapasiteter, har bruken av norske spesialstyrker i fire ulike operasjonsteater blitt analyseres ved hjelp av det teoretisk rammeverket.

Avslutningsvis introduserer studien to grupper av teorier som kan forklare diskrepans mellom norsk praksis og SOF-maktteori.

Studien indikerer at norske spesialstyrker i liten grad blir bruk som strategiske kapasiteter. Spesialstyrkene har hatt viktige bidrag til det nasjonalstrategiske nivå, men studien viser at styrkene i stor grad blir brukt som hyperkonvensjonelle elitestyrker, fremfor strategiske spesialstyrker.