Summary:

Norges evne til å drive nasjonal krisehåndtering ble satt på prøve da terroren rammet Norge 22. juli 2011. Terrorens sektorovergripende natur, og implikasjonene dette har for hvordan Norge skal håndtere slike utfordringer er bakgrunnen for denne studien. Hensikten har vært å undersøke hvordan Forsvaret forbereder seg på samvirket med politiet i kriser som ledes av Justis- og beredskapsdepartementet. Dette for å undersøke hvilke utfordringer som følges av forberedelser innenfor sivil-militært samarbeid der samvirke og rolleavklaring kan være vanskelig.

Kildegrunnlag har vært graderte øvingsevalueringer og intervjuer av personer i nøkkelposisjoner. Ambisjonsnivået har vært å redegjøre for et område der det er gjort lite forskning, i håp om å frembringe ny kunnskap. For å få en helhetlig analyse av Forsvarets forberedelser til støtte for politiet har oppgaven undersøkt tre avdelinger: Forsvarets operative hovedkvarter, Forsvarets spesialkommando og Brigade Nord. Avdelingenes forberedelser er undersøkt gjennom tre utledede forskningsspørsmål fra det «nye» samvirkeprinsippet fra 2012 innenfor perspektivene planverket, øving og kommunikasjonsevne.

Basert på analysen av funnene er det utledet noen allmenne slutninger. For det første virker tildelte oppdrag å gjenspeile forberedelsene for å kunne støtte politiet i de undersøkte avdelingene. For det andre virker det å være en stor grad av kontinuitet i oppgaver hos de undersøkte avdelingene. For det tredje kan det være grunnlag for å hevde at planverk og øvelser har hatt en kvalitetsmessig forbedring etter 22/7. Til slutt viser analysen at forskjellen i organisasjonskultur kan være en potensiell svakhet for reaksjonsevnen i den første tidskritiske fasen av en krise.

Basert på denne studien kan det hevdes at Forsvaret forbereder seg godt til å støtte politiet i de avdelingene som har håndhevelsesbistand i sin oppdragsportefølje. Avdelinger som ikke er tiltenkt konkrete oppdrag innenfor håndhevelsesbistand virker på den annen side å drive få målrettede forberedelser for å støtte politiet. De politiske styringssignalene følges dermed opp fordi avdelingene fokuserer på sine kjerneoppgaver, og ikke bruker ressurs på andre oppgaver. Imidlertid kan det hevdes at økt fokus mot krisehåndtering generelt i samfunnet, og tiltak slik som for eksempel utviklingen av nasjonalt beredskapsplanverk, fellesoperative øvelser og støtte til alminnelig bistand, kan ha en indirekte effekt på Forsvarets evne til å støtte politiet.


Abstract
The purpose of this study is to scrutinize how the Norwegian Armed Forces prepares for cooperation with the police, particularly so in crises led by the Ministry of Justice and Public Security. The aim has been to investigate what barriers that can be present in civil-military cooperation where interaction and clarification of roles and responsibilities can be ambiguous and demanding. The analytical starting point derives from three perspectives related to the newest crisis management principle, where intra-agency interaction between the military and the policy should emphasize plans, exercise/practice and communication skills.

The findings provide fertile ground for indications that military units that have an earmarked role in intra-agency support to the police, the Armed Forces Joint Operative Headquarters and the Special Forces, are reasonably well prepared. Military units without assignment, in this case the Brigade North, do not seem to perform targeted preparations to support the police. Following the terror-attacks in Oslo and Utøya, more attention has been paid by police and civilian servants on the importance of joint crisis management. This again has energized the development of a national Crisis Act, joint operational exercises and support to trailing assistance. Even though this does not relate directly to the inter-agency support, at least it may have an indirect effect on the Armed forces departments’ ability to support the police in a crisis.