Summary:

19. juni 2008, under to år etter at hele Forsvarets øverste ledelse igjen hadde blitt samlet i det nye ledelsesbygget på Akershus, vedtok Stortinget at generalinspektørene og deres stabsfunksjoner skulle skilles ut fra Forsvarsstaben og lokaliseres i tilknytning til forsvarsgrenenes virksomhet. Hovedargumentene til regjeringen var at utflyttingen ville bidra til å skape ”ett robust og tydelig ledelsesnivå for styrkeproduksjon i de respektive forsvarsgrener”. Forslaget om flytting møtte betydelig motstand. Forsvarssjefen frarådet sterkt flyttingen og mente at den i betydelig grad ville vanskeliggjøre den daglige styringen av etaten. Likevel ble flyttingen vedtatt. I oppgaven forsøker jeg å finne ut hvorfor gjennom problemstillingen: Hvorfor ble det besluttet at generalinspektørene skulle skilles ut fra Forsvarsstaben og flyttes ut? Hvem var de fremste pådrivere og motstandere?

For å svare på dette har jeg analysert problemstillingen gjennom en kvalitativ tilnærming der intervjuer og omfattende arkivmateriale har blitt benyttet. Oppgaven er delt inn i 3 hovedkapitler. I det første kapittelet presenterer jeg, som et bakteppe, en bred kontekst til problemstillingen. Deretter redegjør jeg i neste kapittel for selve prosessen som ledet frem til vedtaket. I analysekapittelet presenteres og drøftes de forskjellige organisasjonsmodeller som ble evaluert, samt de hensyn som ble avgjørende for valg av modell.

Analysen viser at både politikk og fag var viktig for hvorfor utredningen startet og utfallet ble som det ble. Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen hadde et personlig ønske om å redusere antall generaler og admiraler rundt seg. For regjeringen var utflyttingen av generalinspektørene en god sak distriktspolitisk og for å demonstrere handlekraft i den nye nordområdepolitikken. For sentrale byråkrater i Forsvarsdepartementet kunne utflytting bidra til mer effektiv styring og til å oppfylle kravene til færre årsverk i den sentrale ledelse i Oslo. Den øverste ledelsen i Forsvarsdepartementet dro i særlig grad fag og politikk i samme retning og konkluderte med at den beste løsning på de to utfordringene var å flytte generalinspektørene ut av Oslo. Forsvarssjef Sverre Diesen hadde liten innflytelse på prosessen.


ABSTRACT
The focus of this study is a decision in 2008 to relocate the general inspectors of the Air Force, Navy and Army and their staff to locations outside the general staff in Oslo. The decision, made in parliament, was a product of an internal study in the Department of Defense, where several models for the organization of the inspectors were evaluated. In 2003, the relationship between the Armed Forces and the Department of Defense was re-forged as an integrated organization, co-located in Oslo. The de-centralization in 2008 meant that a long time relationship where the general inspectors were a part of and co-located with the Chief of the Armed Forces was over. In a strong reaction, the Chief of the Armed Forces was opposed to the decision; losing his closest advisors would reduce his ability to run his organization. The study shows that the main reasons for the decision were a mix between political and professional factors. The relocation was a result of political ambitions of moving state jobs out of Oslo and the professional ambitions of the bureaucracy to strengthen the strategic control over the Armed Forces. Although heavy criticism made the professional foundation for the choosing of a de-centralized model weak, increased political pressure ensured that the defense ministers preferred model was chosen.