Summary:

Bakgrunn for oppgaven er knyttet til hvilken rolle og funksjon fenomenet samhandling har fått i samfunnet. I tillegg hos to store organisasjoner som, på tross av ulik egenart og bruksområder begge har definert samhandling som et strategisk virkemiddel. Videre er det basert på en undring til hva som kan ligge til grunn for at Forsvaret har brukt nærmere 10 år til å få konkretisert hva et Nettverksbasert Forsvar (NbF) er. Hensikten er å undersøke om samhandlingen sin rolle og funksjon i to nettverksorienterte organisasjoner som Forsvaret og Statoil har likhetstrekk og/eller forskjeller basert på strukturelle og/eller ikke strukturelle forhold. Studien benytter en kvalitativ metode med bruk av semistrukturelle dybdeintervjuer der ledere, forskere og personer involvert i aktørenes konsepter utgjør utvalget. I tillegg benyttes tilgjengelige formelle dokumenter, forskningsartikler og relevant teori for å belyse resultater og funn.

Resultater viser at begge aktører er samhandlende organisasjoner basert på den forståelse og definisjon som Torgersen & Steiro har (2009). Et hovedfunn er at Forsvaret vektlegger teknologisk ”samhandling” mellom strukturelementer og våpenplattformer som muligens handler mer om interoperabilitet og det å muliggjøre samhandling. Statoil på sin side har dette i stor grad på plass og har gradvis rettet innsatsen mot det å bli mer effektiv på menneskelig samhandling.

Begge organisasjoner er delvis fleksible slik Torgersen & Steiro beskriver, men tradisjonell tenkning og diskontinuitet på ansatte påvirker underliggende forhold som tillit, kommunikasjon, ledelse og kompetanse over tid. Videre er et funn at selv om Forsvaret har hatt kapabilitetstanken lenge, er det Statoil som har definert samhandling som en støttekapabilitet noe som indikerer hvilken viktighet de tillegger samhandling. Forsvarets evne til effektiv samhandling påvirkes av manglende teknologi, spesielt mediert og over distanse, men også påvirket av en kompleksitet og egenart som ikke på samme måten er gjeldende i Statoil. Oppsummert vil det si at begge aktører har stor nytte av å bruke samhandling som et strategisk virkemiddel til å oppnå økt effektivitet og definerte målsettinger. Det at aktørene viste seg å ha både likheter og forskjeller var som forventet.


Abstract
This thesis describes how the phenomenon interaction is used as a strategic tool in two quite different organizations. The Norwegian Defence and the oil company Statoil is chosen as comparative units. The purpose is to identify whether the use of interaction is equal or different based on structural or non-structural causes. Through the study I have tried to understand more of the potential in interaction especially seen from a human and learning perspective. The study is based on a qualitative design with depth interviews, review of available formal/informal documents and scientific literature. The discussion uses elements from social/cultural theories and the schools of Activity and Actor-Network. The main findings are that Statoil is more mature in understanding the business value of the capability of interaction and has generally more focus on the human perspective of interaction. On the other hand the Norwegian Defence has historical experience working together in teams. Available technology is still limiting the way to interact effectively especially mediated and over distance. Both organizations are partly flexible according to Torgersen & Steiro but traditional thinking and discontinuity in personnel effects the development.