Summary:

Formålet med denne oppgaven er å undersøke totalforsvarets relevans, i lys av et stadig mer komplekst og omskiftelig trusselbilde. Norge står overfor en betydelig risiko for å bli rammet av sikkerhetstruende hendelser, da den nasjonale sårbarhetsflaten øker ved at digitale sårbarheter, i tråd med feil, forplantes raskt mellom leddene i verdikjedene. Digitaliseringen av samfunnet har resultert i betydelige endringer i samfunnets strukturer hvor trusselbildet omhandler en stadige økende tematisering av sivile utfordringer, fremfor militære utfordringer. Det teknologiske paradigme skifte innen sikkerhets- og forsvarspolitikk har forenklet fremmede staters etterretningsvirksomhet i det digitale rom, hvor digitale sikkerhetsutfordringer utfordrer totalforsvarets rolle i henhold til forebygging, beredskapsplanlegging, krisehåndtering og konsekvenshåndtering.

Gjennom innholdsanalyse av trussel- og risikovurderinger fra Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) og Etterretningstjenesten (E-tjenesten) kartlegges sikkerhetstilstanden og digitale sikkerhetsutfordringer som totalforsvaret står overfor i fredstid. Analyseformens underliggende ambisjon om å trekke slutninger til forhold utenfor teksten, viser dermed til at vedvarende russisk etterretningsvirksomhet ikke fremstår som en handling med utelukkende etterretningsinnhentingsformål, men som i kombinasjon med å teste sårbarheter i sentrale norske systemer. Ved å benytte cybersikkerhetsdilemmaet som hovedteori analyseres prosessen før en eventuell konflikt finner sted, med utgangspunkt i at etterretningsaktivitet som i hovedsak kun skal innhente informasjon som en defensiv aktivitet, kan misforståes og oppfattes som om et angrep er nært forekommende. Deteksjonsmekanismene i det sivile samfunn utfordres, dermed aktualiseres Forsvaret, ettersom det ikke er de angrepene vi kjenner som utgjør det største samfunnsrelaterte problemet, men de angrepene vi ikke kjenner. Oppgaven konkluderer med svikt i totalforsvaret da den sivile støtten angripes ved forebygging, beredskapsplanlegging, krisehåndtering og konsekvenshåndtering av digitale sikkerhetsutfordringer som følge av digitale sårbarheter. Samfunnets totale sårbarhetsflate økes da digitale sårbarheter og feil forplantes mellom virksomheter og resulterer i strukturelle samfunnsmessige sårbarheter.