Summary:

Denne masteroppgaven handler om endringer i offentlig sektor som ofte har hatt stort fokus på målinger av kvalitet og effektivitet i helse og omsorg. Hovedproblemstillingene har vært å undersøke helse- og omsorgstjenestenes forvaltning i Vest-Agder i lys av samhandlingsreformen og bestiller-utfører-modellen. Samhandlingsreformen har krevd store omstillinger både fra spesialist- og primærhelsetjenesten. Selv om ideene bak samhandlingsreformen var gamle, er denne reformen i hovedsak basert på økonomi og effektivitet. Fra slutten av 1990-tallet og fram til nå har mange offentlig etater blitt organisert etter styringsmetoder fra næringslivet, New Public Management (NPM). Det er innført bestiller-utfører-modell i flere kommuner. Hovedmålet med bestiller-utfører-modellen er et klarere skille mellom forvaltning og produksjon av tjenesten for å øke både effektivitet og ressursbesparelse.

Jeg har foretatt en kvantitativ undersøkelse i kommunene i Vest-Agder. Studien kartla hvordan kommunene har organisert sin forvaltningspraksis innenfor helse- og omsorgssektoren. Videre har jeg sett på sekundærdata i form av antall rettighetsklager til Fylkesmannen i Vest-Agder før og etter innføringen av samhandlingsreformen. Til slutt har jeg sett i hvilke grad kommunene som har innført bestiller-utfører-modell har et positivt syn på effekter av modellen.

Studien av klagesaker avgjort av fylkesmannen viser ingen betydelig endring før og etter innføringen av samhandlingsreformen. Klagesaker sett i lys av forvaltningens organisering gir ingen holdepunkter for å konkludere med at bestiller-utfører-modellen gir riktigere vedtak om tjenester enn annen organisering. Tvert om ser man at de små kommunene med annen organisering har mindre antall klagesaker i forhold til folketall enn de øvrige og at vedtakene stort sett blir stadfestet.

Mine funn påpeker at vi må ha en kritisk gjennomgang av bestiller-utfører-modellen og andre forvaltningsmodeller. Det er ingen ting i studien som gir grunnlag for å konkludere med at bestiller-utfører-modellen gir bedre tjenesteyting og bedret rettsikkerhet for brukerne. Det er heller ikke grunn til å konkludere at modellen er mer kostnadseffektiv og ressursbesparende for kommunene.