Summary:

Problemstillingen denne oppgaven svarer på er: «Hvordan sikrer Norge tilstrekkelig drivstoffberedskap for å ta imot allierte forsterkninger?». Tilgang på drivstoff er vitalt når militære avdelinger skal gjennomføre operasjoner. Tilstrekkelig drivstoffberedskap er viktig for at allierte styrker skal kunne gjennomføre operasjoner i Norge. Ansvarsforholdene knyttet til drivstoffberedskap er kartlagt for å kunne besvare problemstillingen. Drivstoffberedskap er en samfunnskritisk funksjon og Regjeringen har delegert ansvaret til Nærings- og fiskeridepartementet (NFD). Ansvaret for vertslandsstøtte er ikke i samme grad fordelt, men det kommer klart frem at det skal håndteres i rammen av totalforsvaret. Forsvarsdepartementet (FD) er ansvarlig for den samfunnskritiske funksjonen Forsvar og alliert forsterkning er en sentral del i forsvaret av Norge. Det er derfor naturlig at FD har en sentral rolle knyttet til vertslandsstøtte til allierte militære styrker som skal operere i Norge. Forsvarssektoren og NFD har utgjort utvalget for studien. Oppgaven støtter seg på teori knyttet til organisasjoner, samhandlingen og logistikk. Studien følger et intensivt kvalitativt eksplorerende undersøkelsesopplegg. Datainnsamlingen ble gjennomført i to faser, basert på to ulike metoder, dokumentstudier og intervjuer med nøkkelpersonell hos aktørene. Målet for datainnsamlingen var å kartlegge hvordan utvalget for studien ivaretok sitt ansvar knyttet til drivstoffberedskap. Analysen av datainnsamlingen viste at det var mangelfull koordinering mellom aktørene. Det kan virke som om det ikke er etablerte systemer for å dele beredskapsbehov mellom Forsvaret og de sivile totalforsvarsaktørene. Funn i oppgaven danner grunnlag for å anta at Forsvaret primært søker å løse vertslandsstøtteoppgavene i egen sektor, og ikke ser beredskapsbehovene tilknyttet vertslandsstøtte i sammenheng med det sivile beredskapsarbeidet og totalforsvaret. Risikoen med en slik tilnærming er at beredskapsløsningene for vertslandsstøtte blir suboptimale og at de fratar ansvarlig myndighet nødvendige forutsetninger til å forvalte sitt ansvar. Det bør etableres en tydeligere rollefordeling i arbeidet med å bygge beredskap for å kunne yte vertslandsstøtte. De sivile aktørene i totalforsvaret må ansvarliggjøres ved at Forsvaret tydelig fremmer eget og alliertes behovet for støtte. I neste instans må Forsvaret få mulighet til å kontrollere at beredskapssystemene som skal ivareta behovet er på plass. Det kan være interessant å undersøke hvordan en slik kontroll kan gjennomføres, men før en slik studie blir relevant må det etableres et system som sikrer at beredskapsbehovet for vertslandsstøtte er kjent blant alle totalforsvarsaktørene.

The aim of this thesis is to answer the question: «How do Norway safeguard contingency plans ensuring an adequate fuel supply for allied reinforcements?” Access to fuel is vital in enabling military units to run their operations. In response to the above question, this thesis identifies responsibilities attached to such contingency plans. The upkeep of contingency plans for fuel supply is of critical importance to society as a whole and is a responsibility delegated by the government to the Ministry of Trade, Industry and Fisheries. The responsibility for host nation support is not similarly allocated, but it is emphasised that this is to be handled within the total defence framework. The Ministry of Defence (FD) is responsible for ´defence and allied reinforcement` - an area of pivotal importance in the overall Norwegian defence strategy. As such, the MoD plays a key role in the provision of support for allied forces operating in Norway. The defence sector and the Ministry of Trade, Industry and Fisheries constitutes the focal points for this study and is supported by findings from within the framework of organisational, sociological and logistical theory. This is a qualitative and intensive study of an investigative nature. The collection of data was completed in two phases using two different methodologies; studies of documents and interviews of key personnel amongst relevant stakeholders. The aim of the data collection was to identify to what degree the study selection safeguarded responsibilities relating to the fuel contingency plan. The data collection analysis indicates that there is an inadequate degree of coordination between stakeholders. It would appear that there are no established systems for contingency planning between the MoD and civilian contributors to the national defence. Findings presented in this thesis establish the premise for assuming that the Norwegian Armed Forces are primarily concerned with solving questions relating to host nation support within their own sector. Furthermore, this study points to the fact that the armed forces do not consider how the contingency needs relating to host nation support connects with the non-combatant contingency work and the overall defence. The risk associated with such an approach is that the contingency plans for host nation support might be less than optimal and deprives accountable authorities of the prerequisites with which they can carry out their responsibilities. A more defined distribution of tasks and responsibilities needs to be established to ensure a robust host nation support. The armed forces must make civilian stakeholders accountable by clarifying their own as well as their allies’ need of support. Ultimately, the armed forces must be given the capability to manage and oversee contingency plans, ensuring that needs are met.