Summary:

I stadig økende grad etablerer norske virksomheter seg i deler av verden hvor det er politisk og sosial uro. I disse områdene er det en risiko for at norske interesser og norske statsborgere blir utsatt for trusler som følge av ustabile regimer. Tidlig om morgenen 16 januar 2013 blir Statoils gassproduksjonsanlegg angrepet av 32 tung bevæpnede terrorister. På anlegget befinner det seg nesten 800 mennesker fra 30 land. Av disse er 17 personer ansatt i norskeide Statoil ASA. Dette var opptakten til en internasjonal sivil krise hvor norske myndigheter valgte å bruke militære ressurser som del av krisehåndteringen. Hvordan kan norske myndigheters bruk av militære ressurser under krisen forklares? Denne studien tar sikte på å undersøke hvordan organisasjonsteoretiske perspektiver kan forklare norske myndigheters vurderinger og valg, når militære kapasiteter anvendes i en internasjonal sivil krise. Er det instrumentelle og formelle regler gjennom etablerte instrukser og hierarki som styrer myndighetenes atferd? Eller kan myndighetenes krisehåndtering forklares gjennom kulturelle og uformelle normer i form av tidligere erfaringer og uskrevne regler? Studien finner at de to perspektivene ikke er gjensidig utelukkende. Samlet sett tillegges det instrumentelle og formelle størst forklaringskraft. Dette i form av at Forsvarets støtte i svært stor grad var et resultat av rasjonell kalkulasjon i et mål - middel perspektiv. Imidlertid viser studien at også kulturelle og erfaringsbaserte relasjoner mellom mennesker hadde stor betydning for krisehåndteringen. Norsk statsforvaltning er relativt lite fragmentert, relativt godt samordnet og ganske effektive i kriser. Studien viser en statsforvaltning som håndterer en krisesituasjon godt i motsetning til Gjørv kommisjonens rapport etter 22 juli terroren.