Summary:

Denne studien tar for seg endringene i bistandsinstruksen etter terrorhandlingene den 22. juli 2011, og frem til vedtaket av den nåværende instruksen i juni 2017. Det har skjedd tre endringer på instruksen siden den 22. juli, først i 2012, deretter ble Forsvarets bistand til politiet lovfestet i politilovens §27 a i 2015, før en ny bistandsinstruks ble vedtatt i 2017. Beslutningsprosessene knyttet til disse endringene er hovedfokuset i denne studien. De er delt inn i fem faser; initiativfasen, utredningsfasen, høringsfasen, policyformuleringsfasen og vedtaksfasen. Det er undersøkt hvordan deltakelsesmønsteret var organisert, og hvilke ulike problem- og løsningsoppfatninger aktørene har hatt. Bistandsinstruksen er det sentrale regelverket som regulerer samarbeidet mellom Forsvaret og politiet. Formålet med instruksen er å gi retningslinjer til ledere i politiet og Forsvaret for prosedyrer og samhandling når politiet anmoder Forsvaret om bistand. Etter 22. juli har det blitt rettet mye oppmerksomhet mot hvordan samarbeidet mellom Politiet og Forsvaret kan forbedres. I denne sammenheng har særlig bistandsinstruksen fått en økt oppmerksomhet. Studien viser at beslutningsprosessene knyttet til endringene har vært preget av en hierarkisk organisering, samt interessemotsetninger og institusjonsforsvar som har gitt seg utslag i ulike problem- og løsningsoppfatninger mellom forsvarssektoren og justissektoren. Beslutningsprosessene har vært preget av en tydelig uenighet mellom Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet rundt hvordan instruksen bør formuleres.