Summary:

Forskningsprosjektet STRESOB ble utviklet etter initiativ av Trøndelag politidistrikt på bakgrunn av et ønske om å sette fokus på ansatte som jobber med å etterforske og straffeforfølge vold og overgrep mot barn. Totalt ble 36 politiansatte med både sivil og politifaglig bakgrunn intervjuet. Informantene kom fra ulike avdelinger i politidistriktet, etterforskere ved Spesialavsnittet, digitalt politiarbeid, påtale, og fra prosjektgruppen SOBI som jobber med seksuelle overgrep mot bant på internett. Blant etterforskerne hadde flere etter- og videreutdanning innen tilrettelagte avhør, en spesialisering i avhør av barn og sårbare personer fra Politihøyskolen. Resultatene av analysene peker på flere fellestrekk, men også særtrekk for de ulike gruppene. Et tydelig fellestrekk ved informantene er at det ikke er eksponeringen for overgrepsmateriale som er det mest belastende med jobben, organisatoriske forhold utgjør en minst like stor belastning. Dette betyr ikke at denne type arbeid ikke kan ha helsekonsekvenser, og det kommer fram at jobben har personlige og helsemessige konsekvenser for mange. Det er lite eller ingen opplæring i hvordan man bør jobbe med overgrepsmateriale, og informantene har hovedsakelig lært seg teknikker og strategier på egenhånd gjennom erfaring.
Felles for informantene er viktigheten av gode kollegarelasjoner som en buffer mot belastninger i arbeidshverdagen, noe som er knyttet til at jobbens natur gjør det vanskelig å dele dette med venner og familie. Mange oppfatter at ledelsen har liten forståelse for sentrale utfordringer og behov i deres konkrete arbeidshverdag. Viktigheten av variasjon i arbeidsoppgaver kom også fram som felles ressurs. Fysisk aktivitet og analytisk distanse peker seg ut som de viktigste stressreduserende strategier ved siden av kollegastøtte, men det er betydelig variasjon i hvilken grad arbeidet gir rom for denne distansen, da visse oppgaver krever en større nærhet til offer. Moralsk belastning knyttet til opplevelsen av at det ikke er nok ressurser tilgjengelige til å gjøre en god nok jobb, og hindringer i systemet rapporteres fra mange av informantene.
For etterforskningsavdelingen sentralt i Trøndelag politidistrikt har det over lengre tid vært for få ressurser, noe som har, og vil komme til å være en utfordring i tiden fremover. Strategiske personalpolitiske grep og langsiktig planlegging vil være avgjørende for å sikre en bærekraftig situasjon. Etterforskning av vold og overgrep mot barn innebærer særskilte belastninger, sammenlignet med annet politiarbeid, noe som krever spesielt fokus på å legge til rette for et forsvarlig arbeidsmiljø.
Resultatene gir grunnlag for å foreslå flere ulike tiltak til forbedringer. Fokus på relasjonsbygging gjennom teamorganisering, minske avstand mellom ansatte og leder gjennom innføring av mellomledere eller teamledere, samt øke forståelsen for arbeidshverdagen til de ansatte hos ledelsen vil kunne bidra til å redusere belastningene. Utvikling av rutiner for systematisk oppfølging av ansatte som jobber med tematikken må på plass. Videre vil opplæringspakker og pensum kunne bidra til økt kunnskap for alle som er involvert i denne type arbeid, uavhengig av på hvilken måte eller på hvilket nivå. I veien videre med utvikling av tiltak vil det være viktig å sørge for involvering av medarbeidere og kontinuerlig evaluering for å sørge for at endringene har ønsket effekt.