Summary:

Etter gjeldende norsk rett utmåles erstatning ved personskader individuelt, med unntak av enkelte områder der man har valgt å standardisere erstatningen (erstatning til barn og erstatning ved yrkesskade).

Ved individuell erstatning skal skadelidte ha erstattet sitt fulle tap. Fastsettelse av erstatningen på denne måten kan være en tidkrevende, konfliktfylt og kostbar prosess. Samfunnsøkonomisk kan det lønne seg å legge om systemet til standardiserte erstatningssummer. Utvalget fremlegger med dette sin utredning om hvordan slik standardisering kan lovfestes. Forslaget gjelder i første rekke standardisering av skadelidtes fremtidige tap. Når det gjelder tap skadelidte allerede er påført når erstatningen utmåles, foreslås den individuelle utmålingen videreført.

I Utvalget er det enighet om hovedtrekkene ved standardisering av personskadeerstatningen, mens Utvalget på enkelte punkt har delt seg i et flertall og et mindretall. I det følgende gjengis de nevnte hovedtrekkene i forslaget til standardisert personskadeerstatning:

Erstatning for fremtidig inntektstap skal bestemmes ut fra tabeller som angir erstatningssummer basert på skadelidtes alder og inntektsnivå i tidsrommet rundt konstateringen av skaden. Erstatningsberegningen skal knyttes til folketrygdens grunnbeløp (G). Erstatningen skal maksimalt kunne beregnes ut fra et brutto lønnsnivå som tilsvarer 19 ganger folketrygdens grunnbeløp. Utvalget mener at erstatningen som et minimum skal beregnes ut fra en brutto årsinntekt på 5 G. Vilkår for å få slik erstatning er at skadelidte er tilknyttet utdanning eller arbeid. Utvalget foreslår at denne erstatningen skal gjelde både på og utenfor yrkesskadeområdet. Når det gjelder nivået for minsteerstatning, er det uenighet i Utvalget: Et flertall (5 medlemmer) mener at en brutto årsinntekt på 5 G også skal legges til grunn ved yrkesskade, mens et mindretall (to medlemmer) mener at erstatningen ved yrkesskade som et minimum skal beregnes ut fra en brutto årsinntekt på 6 G, mot 7 G i dag. Et annet mindretall (1 medlem) mener at gulvet generelt, både på og utenfor yrkesskadeforsikringens område, skal settes til 4 G.

Utvalget foreslår at samme utmålingssystem som er forklart foran, skal legges til grunn for utmåling av erstatning til barn, men at erstatningsnivået for disse fikseres til en erstatning som tilsvarer 6 G i brutto årsinntekt. Her foreslås det imidlertid at utmåling og utbetaling skjer i to omganger, fordi fremtidstap for barn kan beregnes med større sikkerhet for riktig resultat når barnet er blitt voksent. Utvalget foreslår at aldersgrensen for barneerstatning heves til 19 år.

Utvalgets flertall (7 medlemmer) mener at det for eldre arbeidstakere som på grunn av skaden har et tap fordi de med sannsynlighetsovervekt mister en mulighet til å ta ut avtalefestet pensjon (AFP), skal få erstatning for dette tilsvarende de pensjonsutbetalinger som faller bort. Et flertall på 6 medlemmer mener at bare arbeidstakere som er 57 år eller eldre skal kunne kvalifisere til slik erstatning, mens et mindretall på 1 medlem mener at grensen bør gå ved fylte 55 år. Et mindretall (1 medlem) mener at det er feil å gi erstatning for AFP, da dette ikke er en sikret rettighet.

Utvalgets flertall (7 medlemmer) foreslår at erstatningen for inntektstap skal beregnes med et standardisert fradrag for trygdeytelser som er innarbeidet i tabellen for inntektstaperstatning. Hvor skadelidte har særlig lav trygdedekning, skal det gis en særskilt kompensasjon for dette i erstatningen. Et mindretall (1 medlem) foreslår at fradraget for trygdeytelser gjøres etter en individuell beregning.

Utvalget foreslår at det skal gjøres individuelt fradrag for uførepensjon skadelidte får fra tjenestepensjonsordninger hvor premien helt eller delvis er betalt av arbeidsgiver. Det samme skal gjelde pensjoner finansiert over arbeidsgivers drift (driftspensjoner). Et flertall i Utvalget mener at det skal gjøres fullt, individuelt beregnet fradrag for pensjoner for alle inntektsgrupper. Et mindretall (1 medlem)
mener at det ikke skal gjøres fradrag for pensjoner hvor skadelidte har lønnsinntekt på 6 G eller lavere.

Utvalget foreslår at adgangen til å gjøre fradrag med utbetalinger under forsikring oppheves, i tråd med praksis i forsikringsbransjen i dag. Flertallet (7 medlemmer) foreslår at dette gjelder all forsikring, mens et mindretall (1 medlem) mener at det skal gjøres fradrag med engangsutbetalinger fra ordninger finansiert av arbeidsgiver.

I Utvalget er det enighet om å videreføre dagens langt på vei standardiserte regler om ménerstatning – med noen mindre endringer. En viktig endring er likevel at det foreslås at ménerstatning skal nå tilstås skadelidte som bare har 5 prosent medisinsk invaliditet. Etter gjeldende rett kreves det 15 prosent medisinsk invaliditet for å få ménerstatning.

Utvalget foreslår at erstatning for tap av evnen til hjemmearbeid skal standardiseres til årlige satser som kommer til uttrykk i en kapitalisert tabell. I Utvalget er det enighet om at forsørgertapserstatning skal utmåles etter bestemte satser som tar hensyn til avdødes inntekt og etterlatte barns alder. Det er enighet om at utmåling av merutgifter skal beregnes individuelt, men slik at det foreslås en standardisert erstatning etter tabell for skadelidte med store fremtidige utgifter til pleie og omsorg

Det er enighet i Utvalget om at det skal innføres en ny erstatningspost i norsk rett, smerteerstatning. Denne erstatningsformen er aktuell når skadelidte påføres sykdom eller betydelig smerte på ansvarsbetingende måte. Smerteerstatning foreslås standardisert til et gitt dagsbeløp slik at den samlede erstatningsutbetalingen for smerte oppad er begrenset til 1 G.

Utvalget mener at reglene om standardisert personskadeerstatning skal være like på og utenfor området for yrkesskadeerstatning, med noen mindre tilpasninger på yrkesskadeområdet.

Utvalget foreslår at tidsbegrensete fremtidige tap utmåles med utgangspunkt i samme standardisering som ved varige tap.

Utvalget foreslår en snever adgang til unntak fra standardisert utmåling.

Utvalget foreslår at reglene om personskadeerstatning hvert femte år skal gjennomgås av et særskilt rådgivende organ, som gir innstilling om mulige revisjoner av reglene. Slik revisjon skal eventuelt foretas ved endring av forskrift gitt med hjemmel i lov