Summary:

Utvalget legger med dette frem sin innstilling om organisering, finansiering og kriterier for søk etter omkomne på havet, i innsjøer og vassdrag, samt på landterritoriet.

Utvalget har som mandat å legge fram forslag til kriterier, organisering og finansiering av en ordning for søk etter omkomne på havet, i innsjøer og vassdrag, samt å vurdere om også søk på land bør trekkes inn under samme ordning. Hittil har ingen offentlig instans uttrykkelig hatt ansvar for søk etter omkomne til sjøs etter at redningsaksjonen ved skipsforlis eller andre ulykker til sjøs er avsluttet. Politiet har imidlertid en generell plikt til å yte borgerne hjelp og tjenester i farestiualsjoner og ellers når forholdene tilsier at bistand er påkrevet og naturlig. I medhold av politiinstruksen har politiet ansvar for å ettersøke personer som er kommet bort under omstendigheter som gir grunn til å frykte at det har skjedd eller kan skje en ulykke, samt iverksette og lede sokning etter forulykkede ved drukningsulykker så langt det finnes rimelig og hensiktsmessig. Politiet besørger også identifikasjon av omkomne, samt varsel til pårørende i ulykkestilfeller. Med hensyn til politiets arbeid med søk på land, i innsjøer og vassdrag og politiets sokning langs kysten etter forulykkede ved drukningsulykker er det ikke reist nevneverdig kritikk.

Når det gjelder søk til sjøs generelt, har imidlertid særlig fiskeri- og sjømannsorganisasjonene kritisert dagens praksis med hensyn til søk etter omkomne, idet ordningen oppfattes som urettferdig og uverdig. Organisasjonene peker på at det offentlige påtar seg et omfattende og ressurskrevende ansvar for søk etter omkomne av hensyn til etterforskingen i straffesaker, og ofte søker lenge etter omkomne i forbindelse med flyhavari og fritidsulykker, mens leting til sjøs etter fiskere og sjøfolk avsluttes raskt og eventuelle søk må organiseres privat og finansieres ved innsamlede midler eller liknende. Moderne teknologi gjør det nå mulig i større utstrekning enn tidligere å finne omkomne til sjøs, men slike hjelpemidler krever betydelige ressurser. Ny teknologi og en oppfatning om forskjellsbehandling av yrkesgruppene fiskere og sjøfolk, synes å ha medført at synet på «våt grav» er endret dithen at deler av kystbefolkningen ikke lenger aksepterer at noen «blir på havet» hvis det er mulig å finne vedkommende. Kostbare leteaksjoner etter andre yrkesgrupper, f eks oljearbeidere etter Norneulykken, trekkes fram som eksempel på forskjellsbehandling og diskriminering.

Utvalget mener at politiets innsats når det gjelder søk på land, i innsjøer og vassdrag fungerer godt og er en kostnadseffektiv ordning som i utgangspunktet ikke bør endres. Politiet har i dag også et visst ansvar for å søke etter omkomne i havner og langs kysten. Utvalget anbefaler at grensen for hvor langt dette ansvaret strekker seg klarlegges nærmere. Utvalget har valgt å konsentrere sitt arbeid om søk etter omkomne til sjøs, og beskriver flere alternative løsninger til hvordan søk til sjøs kan organiseres og finansieres. Utvalget anbefaler enstemmig å legge søk etter omkomne til sjøs til redningstjenesten som en ny oppgave. Utvalget mener at hovedredningssentralene, som har ledet den forutgående redningsaksjonen, vil ha bedre oversikt enn noen andre over de faktiske forhold vedrørende ulykken og ha kjennskap til hva som er gjort under aksjonen. Hovedredningssentralene vil også ha opprettet kontakt med pårørende og overlevende og ha en kompetent stab med erfaring som kan være nyttig også i søkeaksjoner etter omkomne. Ved å legge søk etter omkomne til sjøs til hovedredningssentralene vil en etter utvalgets mening få den beste operasjonelle organiseringen samt den rimeligste løsningen med hensyn til finansiering av ordningen. Hovedredningssentralen kan skaffe seg kompetanse som de i dag ikke selv besitter, både ved at erfaring gradvis vil bygges opp ved sentralene og ved å leie inn kompetanse, ressurspersoner og nødvendig utstyr.

Søk etter omkomne til sjøs vil aldri bli foretatt uten at en forutgående redningsaksjon, koordinert av en av hovedredningssentralene, er avsluttet. Oppgaver ved ulykker til sjøs er i praksis fordelt mellom hovedredningssentralene og de lokale redningssentralene i henhold til en såkalt «Mønsterplan for sjøulykker», som er utarbeidet av hovedredningssentralene i samarbeid med aktuelle myndigheter, rederier og andre brukere. Mønsterplanen tilsier at hovedredningssentralene koordinerer alle sjøredningsaksjoner utenom de tilfeller hvor fartøyet ligger ved kai. I disse tilfellene koordineres redningsaksjonen av den aktuelle lokale redningssentral. Ved andre sjøulykker koordinerer hovedredningssentralen, og de lokale redningssentraler bistår inntil hovedredningssentralen bestemmer noe annet. En redningsaksjon avsluttes når det er overveiende sannsynlig at overlevende ikke lenger kan bli funnet. Etter gjeldende ordning har redningstjenesten ikke ansvar for å vurdere om det i forlengelsen av en redningsaksjon skal søkes etter omkomne, men redningstjenesten gir i enkelte tilfeller økonomisk tilskudd til politiet for å søke etter omkomne i forlengelsen av redningsaksjonen. Hovedredningssentralenes ansvar termineres ved beslutning om å avslutte redningsaksjonen.

Som nevnt tidligere har politiet i dag ansvar for søk etter omkomne ved drukningsulykker langs kysten. Utvalget anbefaler at Justisdepartementet ser nærmere på ansvarsfordelingen og grensedragningen mellom politiets og redningstjenestens ansvar for søk til sjøs i den grad det er nødvendig for å få en hensiktsmessig og god fordeling av oppgaver. Det vil for eksempel etter utvalgets mening ofte være gode grunner for at den etat som har ledet den forutgående redningsaksjon, også får ansvaret for å søke når den savnede må anses å være omkommet. Mønsterplanen for sjøulykker fastslår at hovedredningssentralene koordinerer alle sjøredningsaksjoner inntil hovedredningssentralene eventuelt bestemmer at andre skal overta. De lokale redningssentralene bistår hovedredningssentralene ved sjøulykker. Det vil derfor være et nærliggende alternativ å tillegge hovedredningssentralene ansvaret for søk etter omkomne hvor de har ledet den forutgående redningsaksjonen.

Utvalget er uttrykkelig bedt om å vurdere behovet for å opprette et fast fagutvalg som i henhold til mandatet skal kunne gi råd til de etterlatte og ta beslutninger om utbetaling fra et eventuelt fond, samt angi hvem som skal beslutte at et søk iverksettes eller avsluttes. Utvalget mener enstemmig at det ikke er behov for å opprette et særskilte fagutvalg dersom man bygger på en todelt modell hvor redningstjenesten og politiet er ansvarlig for å søke etter omkomne.

Utvalget er bedt om å utforme og foreslå kriterier for søk. Utvalget foreslår enstemmig generelle kriterier for når det skal søkes etter omkomne til sjøs og antar at kriteriene i stor grad kan gjelde ved alle typer søk etter omkomne, også på land. Utvalget har i tillegg gitt generelle retningslinjer vedrørende omsorg for pårørende og informasjon til media. En beslutning om å igangsette søk etter omkomne skal skje utfra hensynet til likebehandling av ethvert tilfelle uansett situasjon, nasjonalitet, sosial tilhørighet mv. Utgangspunktet er at ethvert søk må vurderes individuelt og være realistisk, dvs realistisk med hensyn til tidsforbruk, økonomiske rammer og mulighet til å finne de omkomne. Videre skal de pårørende og overlevende involveres i søkeaksjonen som nærmere beskrevet i retningslinjene.

Utvalget foreslår enstemmig at en ordning som skal omfatte alle omkomne innenfor norsk redningsansvarsområde bør finansieres som en budsjettstyrt post over en egen post på statsbudsjettet. Utvalget har funnet dette som den mest hensiktsmessige finansieringsordning sett i lys av likhetsprinsippet, prinsippene om statlig finansiering og ut fra at det må være realistiske økonomiske rammer for søk etter omkomne. Prinsippet om at alle offentlige instanser må bidra uten vederlag i redningsaksjoner, bør ikke gjelde for søk etter omkomne.

Utvalgets forslag innebærer ingen økte administrative eller økonomiske konsekvenser for politiet. Finansiering av søk til sjøs foreslås i henhold til nevnte organisasjonsmodell enstemmig kanalisert over statsbudsjettets bevilgning til hovedredningssentralene. Det vil da etter utvalgets mening ikke være hensiktsmessig med en særskilt fondsfinansiering slik som nevnt i mandatet og som arbeidsgruppen av 1994 foreslo. Utvalget har drøftet finansiering særskilt for hver enkelt av de alternative organisasjonsmodeller utvalget beskriver. I "Finansieringsordning – alternativer og utvalgets anbefalinger" i kapittel 6 Finansieringsordning – alternativer og utvalgets anbefaling, er ulike finansieringsalternativer beskrevet relativt uttømmende. Ved å legge søk etter omkomne til sjøs til hovedredningssentralene vil en etter utvalgets mening få den beste operasjonelle organiseringen, samt den rimeligste løsningen med hensyn til finansiering av ordningen.

Utvalget har forsøkt å komme frem til en realistisk ramme for de økonomiske konsekvensene av å etablere en offentlig finansieringsordning for søk etter omkomne. Det er vanskelig å gi en nøyaktig beregning av hvor mye en ordning for å søke etter omkomne vil koste. Det vil bl a være stor usikkerhet med hensyn til det mulige antall søkeaksjoner, og det vil være store variasjoner i kostnadene for leie av utstyr som benyttes i hver enkelt søkeaksjon. Utvalget har forsøkt å belyse dette i "Administrative og økonomiske konsekvenser" i kapittel 7. Utvalget har forsøkt å anslå kostnadene på bakgrunn av informasjon innhentet fra Justisdepartementet, politiet, havarikommisjonen, hovedredningssentralen og private firmaer. På denne bakgrunn har utvalget beregnet at en bevilgningsramme på mellom 20-30 mill kr vil dekke de operative kostnader for å søke etter omkomne. Videre er det beregnet ca 1,25 mill kr til administrativ drift av ordningen.

Utvalget vil presisere at hovedredningssentralene vil måtte holde god kontakt med politiet under søkeaksjoner, idet spørsmål om identifikasjon og eventuelle behov for etterforskning må vurderes av politiet i den enkelte sak. For større ulykker er det etablert en tverrfaglig sammensatt identifikasjonsgruppe ved Kriminalpolitisentralen – KRIPOS – (den såkalte ID-gruppen) som etter anmodning fra politimester gir det lokale politiet bistand. Det må også legges til rette for at de etablerte havarikommisjoner skal kunne ivareta sine oppgaver tilfredsstillende når det er aktuelt for dem å tre i funksjon. Utvalget presiserer viktigheten av å holde god kontakt med politiet og havarikommisjonene og samarbeide med disse i de aktuelle aksjoner med tanke på koordinering av innsats og reduksjon av samlede kostnader.