Summary:

Forsvarsdepartementet innbydde den 21. juli 2014 til anbudskonkurranse om bistand til modernisering og effektivisering av forsvarssektoren. Denne anbudskonkurransen resulterte i at det private konsulentselskapet «McKinsey & Company» ble tildelt oppdraget, og skulle med det belyse forsvarssektorens effektiviseringspotensial. Studiens har hatt som ambisjon å besvare problemstillingen «Hva kjennetegnet den politiske beslutningsprosessen i Forsvarsdepartementet som førte til anskaffelsen av McKinsey & Company sine tjenester i 2014, og hvordan kan dette forklares?» Problemstillingen ble operasjonalisert gjennom 5 forskningsspørsmål som nyanserer og belyser ulike aspekter av problemstillingen ved å anvende kvalitativ metode, med også innslag av kvantitativt tallmateriale i den økonomiske evalueringen av prosessen For å analysere beslutningsprosessen har jeg utformet en beslutningsmodell basert på eksisterende teorier om politiske beslutningsprosesser. Modellen består av fem ulike faser, hvor de respektive fasene kaster lys over ulike aspekter ved prosessen. Det benyttes to varianter av et instrumentelt perspektiv og et bredt institusjonelt perspektiv for å forstå og forklare forløpet, utfallet og dynamikken til politiske aktører i de ulike fasene av beslutningsprosessen. Studiens funn indikerer at den politiske beslutningsprosessen som førte til McKinsey sine tjenester var karakterisert som en hierarkisk-styrt prosess. Her var ledelsen i forsvarssektoren formåls- og konsekvensorientert fordi de var av den oppfatning at dette ville løse sektorens effektiviseringsutfordringer, men også opptatt av å oppnå legitimitet hos sine institusjonelle omgivelser etter flere tiår i økonomisk uføre. Samtidig har studiens funn belyst at endringen i forsvarssektoren var preget av intern uenighet knyttet til hvorfor sektoren hadde økonomiske utfordringer og hvordan disse utfordringene skulle løses. Den militære forsvarsledelsen hevdet av sektoren hadde behov for budsjettmessig vekst for å løse de økonomiske utfordringene, mens den politiske ledelsen i sektoren (Forsvarsdepartementet) var av den oppfatning av effektivisering var veien å gå. Studien hadde en teoretisk forventning om at det ville oppstå en forhandlingsprosess der utfallet ville vært en kompromissinngåelse mellom de ulike aktørene. Studiens funn forteller en helt annen historie der prosessen var hierarkisk styrt hvor aktørene som innehadde sektorens øverste beslutningsmyndighet, Forsvarsdepartementet, fikk gjennomslag for sin agenda. Derfor ble det benyttet private konsulenter for å evaluere sektorens effektiviseringspotensial og løse deres økonomiske utfordringer.