Summary:

Formålet med denne studien er å utforske og belyse hvordan regjeringens «digitaliseringsprosjekt» blir implementert i den norske sentralforvaltningen. Digitaliseringsprosjektet omfatter digitaliseringsplanene regjeringen har for sentralforvaltningen. Studien tilnærmer seg denne tematikken gjennom implementeringsteorien, et velutviklet fagfelt. I den sammenheng arbeider studien ut ifra et todelt forskningsspørsmål; Hvordan blir digitaliseringsprosjekter i sentralforvaltningen implementert, og hva avgjør utfallet av prosessen? Tidligere forskning har tilnærmet seg digitalisering fra et prosjektstyrings- og ledelsesperspektiv, og lite oppmerksomhet har blitt rettet mot de politisk-administrative faktorene som påvirker reformer i sentralforvaltningen. Målet med denne studien har derfor vært å belyse denne hittil underutviklede delen av digitaliseringsstudier, gjennom en teoritestende tilnærming. Studien har gjennomført en kvalitativ studie av implementering, først i forvaltningen generelt, og så i Utenriksdepartementet. Videre er policyformuleringen for digitalisering analysert i tråd med det teoretiske rammeverket. Studiens empiriske materiale er delvis basert på kvalitative dokumentstudier, men studiens viktigste bidrag kommer gjennom kvalitative dybdeintervjuer med nøkkelpersoner i flere virksomheter. Dette arbeidet har dokumentert og kartlagt oppfatningen til byråkrater i, og utenfor, det konkrete implementeringsarbeidet. Oppgavens empiriske analyse har vist at digitalisering implementeres på den enkelte virksomhets eget ansvar, med svak overordnet veiledning og bistand. Det er videre et generelt fravær av kontroll-, incentiv- og sanksjonsmekanismer, og virksomhetene opplever selv å ha stor grad av autonomi. Videre har studien ved hjelp av det teoretiske rammeverket kunnet trekke frem at ressurser og kapasitet, støtte fra administrativ og politisk ledelse, graden av bistand fra overordnede aktører og kvaliteten på policyformulering, alle er med på å påvirke utfallet av en implementeringsprosess. Studien konkluderer dermed med at det teoretiske rammeverket forklarer trekk ved implementering av administrativ reform i sentralforvaltningen, samtidig som det belyser hva som påvirker utfallet av en slik prosess. Rammeverket er med det et godt utgangspunkt for videre studier, da gjerne komparative eller kvantitative, av både digitalisering og administrativ reform i norsk sentralforvaltning.