Summary:

Masteroppgaven undersøker effekter av collaborative governance i en stor prosess i den norske sentralforvaltningen. Begrepet oversettes til samstyring, og kommer fra en styringstrend som innebærer økt fokus på bredt samarbeid mellom flere aktører i utformingen av politikk og tjenester. Oppgaven undersøker hvilke trekk som kjennetegner en samstyringsprosess, hvordan den oppleves av deltakerne, og om den bidrar til eierskap til løsninger og innovasjon. Studien bruker fagfornyelsen av nye læreplaner som case, da prosessen innehar flere kjennetegn på at den kan kategoriseres som en samstyringsprosess. Ut fra det teoretiske rammeverket utvikles fire hypoteser; en fra teori om collaborative governance, og tre fra organisasjonsteori. For å besvare problemstilling og hypoteser blir det foretatt semi-strukturerte intervjuer med informanter fra partene i skolesektoren som var involvert i fagfornyelsen. I analysen blir et rammeverk om collaborative governance brukt til å plassere fagfornyelsen som case av samstyring. Det konkluderes med at fagfornyelsen som samstyringsprosess hadde et offentlig-privat samarbeid, var offentlig initiert, det fungerte som en multi-organisatorisk prosess og det var klargjort hensikt og lengde med samarbeidet. Empiriske funn fra intervjuer viser at deltakerne opplevde prosessen som positiv; det var et godt diskusjonsklima, og samarbeidet fungerte godt. Samtidig ble tidspress trukket frem av flere som en utfordring. Videre presenteres empiriske funn om maktforhold, påvirkning og gjennomslag for de involverte partene. Empirien indikerer at det etablerte maktforholdet ikke gjorde at påvirkningen til partene ble minimert. I tillegg ble samstyring/samskaping ikke brukt symbolsk, og de involverte aktørene fikk gjennomslag. Funnene tyder på at endelig resultat ble mest påvirket av aktørene med mest makt, selv om alle aktørene ble hørt på og fikk påvirket endelig resultat. Det konkluderes med at samstyringsprosessen bidro til eierskap til løsninger for partene i skolesektoren, men den førte ikke til innovasjon. Til slutt blir fagfornyelsen sammenlignet med Kunnskapsløftet. Funnene av forskjeller mellom prosessene viser at fagfornyelsen blir oppfattet som en mye bedre politikkutformingsprosess, spesielt i henhold til påvirkning fra sektoren og sivilsamfunnet.