Summary:

I offentlige byråkratier over hele den vestlige verden har det de siste årene blitt ansatte flere kommunikasjonsrådgivere, ofte med bakgrunn fra journalistikken. Disse aktørene er ansatt som byråkrater, men jobber i enkelte land aktivt med å forsvare ministeren og for å få saker om ministeren eller departementet i mediene. Til tross for økt oppmerksomhet internasjonalt har kommunikasjonsrådgiverne i departementene ikke blitt gjenstand for noe særlig systematisk, vitenskapelig oppmerksomhet i Norge. I denne artikkelen undersøkes kommunikasjonsrådgivernes oppgaver og kompetanse, og deres samhandling med fagavdelinger, politisk ledelse og journalister. Artikkelen bygger på to hovedkilder: en elektronisk spørreundersøkelse sendt ut til alle kommunikasjonsansatte i norske departementer 2015-2016, samt intervjuer med journalister og politisk ledelse, kommunikasjonsansatte og toppbyråkrater i ett departement. Den empiriske analysen viser at kommunikasjonsrådgiverne i Norge bidrar aktivt for å selge inn saker til utvalgte medier, og at de innimellom går ganske langt inn i det politiske. Enten overfor journalister ved å antyde hva som er saker verdt å forfølge, eller ved å legge inn angrep på politiske motstandere. Kommunikasjonsrådgivernes fungerer således i skjæringsfeltet mellom politikk og administrasjon, og bidrar til medialiseringen av offentlig sektor.

Engelsk sammendrag:
Across Western bureaucracies, communications professionals are increasingly being employed in ministries as a response to the constant need to respond to the media and to be visible in the press. Although hired as civil servants, these former journalists often work to defend the minister and to secure favorable press for both the minister and the ministry. Despite increased international attention, these communications professionals have not been subject to much scientific attention in Norway. In this article, we scrutinize their competence and tasks, as well as their cooperation with expert departments, the political leadership and news media. The article builds on two main sources: an electronic survey sent out to all communications professionals in Norwegian ministries 2015–2016 as well as interviews with journalists and the political leadership, communications professionals and top civil servants within one ministry. The empirical analysis shows that communication professionals in Norway both answer inquiries from journalists and proactively try to pitch stories to selected media outlets. The communication professionals’ daily functions at the intersection or (gray) zone between politics, administrations, and their practices are sometimes highly politicized. We therefore conclude that the communication professionals contribute to mediatization processes in public bureaucracies.