Summary:

Politiets Utlendingsenhet (PU) er et relativt nytt særorgan i politiet. PU er, i likhet med resten av politiet og andre statlige virksomheter, underlagt styringsprinsippet mål- og resultatstyring – noe som innebærer at statlige myndigheter styrer underliggende virksomheter ut i fra forhåndsdefinerte målsettinger. Politiet og PU har i nyere tid fått mye oppmerksomhet omkring målstyring og konsekvensene av dette. PU har blant annet hatt et måltall på antall tvangsmessige returer av utlendinger som skal utvises eller bortvises fra Norge. Samtidig har PU, i likhet med det øvrige politiet, målsettinger som tilsier at de skal jobbe for å bekjempe kriminalitet.
Målet med avhandlingen å gjennomføre en kvalitativ drøfting av opplevelser og erfaringer fra de som jobber i førstelinjetjenesten i PU. På bakgrunn av deres erfaringer ønsker forfatteren å bidra til økt kunnskap om konsekvensene av mål- og resultatstyring for PU. Forfatteren undersøker hvordan forskjellige målsettinger, kvantitative og kvalitative, oppleves for de som jobber i førstelinjetjenesten i PU, og hvordan de ansatte gjennom sitt virke opplever det å være ansvarlige for å forvalte politiske målsettinger i praksis. Funn i avhandlingen kan være en del av det kunnskapsgrunnlaget som skal avgjøre veien videre for PU og norsk utlendingsforvaltning
Drøftingene i avhandlingene tar utgangspunkt i måltallet for antall tvangsreturer og målsettingen om kriminalitetsbekjempelse. Videre settes mål- og resultatstyring inn i et videre perspektiv ved at forfatteren ser på utviklingen av denne styringsformen i offentlig sektor og politiet, samtidig som han ser på hvordan førstelinjeansatte i PU forholder seg til begrepet kriminalitetsbekjempelse i skjæringspunktet mellom utlendingsloven og straffeloven. Gjennom erfaringer fra de som til daglig arbeider med dette, prøver han å belyse «gråsonen» mellom forvaltningstiltak og straffetiltak.
Litteratur og forskning som omhandler målstyring i politiet har avdekket en rekke utilsiktede og negative konsekvenser for politiets virksomhet. Det kan handle om overdrevet fokus på rapportering og tallfesting, eller undergraving av viktige arbeidsoppgaver til fordel for noe som enkelt kan måles. Forfatteren finner at også de som jobber i førstelinjetjenesten i PU opplever at kvantitative målsettinger kan oppleves som overordnet i forhold til andre mer kvalitative aspekter ved arbeidet. I forhold til PU sin befatning med kriminalitetsbekjempelse viser også forfatterens funn at PU’s rolle er uavklart på dette området. Det kan dermed tyde på at det er stort potensiale for forbedring og tydeliggjøring av PU sin rolle innen utlendingsforvaltningen hvis man legger erfaringene til de førstelinjeansatte til grunn. Samtidig er det viktig å understreke at PU er et relativt ungt særorgan som har opplevd en rivende utvikling med stor vekst i antall ansatte siden starten i 2004. I tillegg opererer PU i et komplekst fagfelt som er i kontinuerlig endring og til en viss grad prisgitt rådende internasjonale forhold som får konsekvenser for norsk utlendingsforvaltning.