Kontinuitet og brudd ved institusjonaliseringen av det norske etterretningsmiljøet fra 1945 til 2020

Summary
Ved hjelp av within-case-metode undersøker jeg institusjonaliseringen av det norske etterretningsmiljøet fra 1945 og frem til i dag. Jeg undersøker hvilke eksterne og interne impulser som gjør seg særlig gjeldende i påvirkningen av den sosiale strukturen, det sosiale innholdet, og det materielle innholdet i etterretningsmiljøet. I analysen anvender jeg en pragmatisk innrettet analysemodell, inspirert av teori innen offentlig politikk og administrasjon (OPA), utenrikspolitisk analyse (UPA), etterretningsfag, og institusjonell endring. Analysen byr på en rekke innsikter som angår etterretningsmiljøets utvikling. Det overordnede bildet tyder på at etterretningsmiljøets utvikling primært er formet av sterke eksterne impulser og at interne impulser først blir særlig framtredende i fraværet av sterke eksterne impulser, eller i møte med særskilte nasjonale utfordringer. For det norske etterretningsmiljøets del var trusselen fra Sovjetunionen en sterk påvirkningskraft gjennom hele den kalde krigen. Denne trusselen var bakteppet for den betydelige amerikanske interessen og investeringsviljen i norsk etterretning. Den kalde krigens slutt var et strategisk sjokk for etterretningsorganene, medførte betydelige reformatoriske endringer. E-tjenesten og PST slik vi kjenner dem i dag bedre samordnet enn noen gang før, og er med dette muligens på vei til å skape et reelt enhetlig norsk etterretningsmiljø.