Summary:

Utgangspunktet for artikkelen er de utfordringer europeiske representative demokratier, og spesielt sentraladministrasjonen, står overfor. Diskusjoner om forvaltningens demokratiske kvalitet kan foregå innenfor en stabil politisk orden, hvor hver institusjon har et klart avgrenset samfunnsoppdrag og ansvarsområde, entydige suksesskriterier, veldefinert roller og relevante ressurser. Slike diskusjoner kan også foregår i perioder hvor den politiske ordens legitimitet utfordres. Det er institusjons- og rolleforvirring og strid om forvaltningens makt og makten over forvaltningen. Etablerte sannheter om organisasjon og organisering utfordres.

I et forsøk på å forstå den siste typen situasjoner presenteres fire konkurrerende fortellinger om forvaltningens oppgaver, hvordan den fungerer og bør fungere. Jeg argumenterer for at ingen av disse fortellingene alene kan fange opp dagens administrative kompleksitet og dynamikk. Forvaltningen ses som en møteplass for konkurrerende premisser, og som et politisk verksted, og jeg illustrerer dette med fremveksten av en bevisst forvaltningspolitikk i Norge. En konklusjon er at vi, for å forstå forvaltning og forvaltningspolitikk, ikke kan ta det som gitt at oppgaver, mål, regler, autoritets-, makt- og ansvarsforhold er entydige og stabile. Det kan være tilfelle. Men forvaltningens normative-, kunnskaps- og maktgrunnlag påvirkes også av administrative beslutnings- og læringsprosesser, og forvaltningen må leve med uløste konflikter.