Summary:

Universitetenes autonomi vil være preget av rammene og handlingsrommet som og rammene som omgivelsene gir dem. Dette gjelder også i eiendomsforvaltningen. I dag er det en todelt løsning hvor noen institusjoner innenfor høyere utdanning forvalter eiendom selv på vegne av staten, deriblant universitetene i Oslo (UiO) og Bergen (UiB), mens andre har Statsbygg som forvalter. I 2019 ble eiendomsforvaltning et tema for konflikt etter en statlig områdegjennomgang. Den anbefalte at ordningen med selvforvaltende institusjoner ble avviklet- og at forvaltningsansvaret ble overført til Statsbygg. Dette satte universitetenes eiendomsforvaltning på agendaen og en konflikt utspilte seg. Denne oppgaven handler universitetenes autonomi og samspill med universitetenes omgivelser. Blant universitetene er UiO og UiB som undersøkes. Den konkrete undersøkelsen konsentrerer seg som disse universitetets fysiske rom og hus – deres eiendomsforvaltning. Valget bygger på at det å kunne ha råderett over fysiske strukturerer og rammer anses som et viktig element i begrepet om universitetenes autonomi. UiO og UiBs strategiske planer for eiendom og deres større historiske utbyggingsprosesser undersøkt og sammenlignet i en komparativ casestudie, i tillegg er det gjort en prosesstudie av endringer i den statlige styringen av universitetenes forvaltning av eiendommer og fysiske rom. UiO og UiB er de to eldste institusjonene i landet og de er ganske like som bredde- og forskningsuniversitet, samtidig som UiO er omtrent dobbelt så stort som UiB. Begge har relativt likt system for sin eiendomsforvaltning, og de har samme typer av rammebetingelser og relasjoner til de samme aktørene i sin eiendomsforvaltning. I denne studien vises det at institusjonene hadde en mer instrumentell tilnærming til sine omgivelser tidligere. I dag ses det mer dynamiske relasjoner og universitetene leter etter aktører som kan hjelpe til med å utføre kjernevirksomheten, samtidig som de operer innenfor en regulert sektor. Staten er den viktigste samhandlingsaktøren med finansiering, regulerende myndighet og ulike typer styringstiltak. Staten legger føringer for hvordan institusjonene skal drive sin virksomhet, samtidig som universitetene forholder seg til en rekke andre aktører på områder hvor de kan bruke sin autonomi. Både UiO og UiB bruker den autonomien de har i sin eiendomsforvaltning til å styrke sin egen kjernevirksomhet, i tillegg har de fokus på miljø- og bærekraft. De bruker også sin autonomi for å finne løsninger som kan øke det økonomiske handlingsrommet. Samtidig bruker institusjonene sin statsbevilgning til planmessig vedlikehold av en stor og eldre eiendomsmasse som er kostbar å holde i dagens stand.