Summary:

Samfunnssikkerhet- og krisehåndteringsfeltet er i rask utvikling, og har blitt ytterligere aktualisert etter flere ekstraordinære krisehendelser både nasjonalt og internasjonalt de siste femten årene. Terrorangrepene i USA 11.september 2001, jordskjelvet og tsunamien i Indiahavet i 2004, terrorangrepene i Oslo og på Utøya 22. juli 2011, og nå Covid-19- pandemien, er få av mange eksempler. Denne masteroppgaven undersøker håndteringen av en krise på lokalt nivå, med kvikkleireskredet i Gjerdrum kommune i 2020 som case. På bakgrunn av dette tar oppgaven for seg problemstillingen: ««I hvilken grad var krisehåndteringen preget av planlagt handling, og i hvilken grad var den preget av improvisasjon?». Problemstillingen blir besvart ved å kombinere Boin et al. (2017) sin inndeling av sentrale elementer i håndteringen av en krise, med særlig vekt på situasjonsforståelse, krisebeslutninger og krisekommunikasjon, og to sentrale perspektiver innenfor organisasjonsteorien - det instrumentelle og institusjonelle perspektivet. Ved bruk av innholdsanalyse og kvalitative intervjuer av åtte informanter fra Gjerdrum kommune, Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), Nødetatene politi, helse og brann/redning, og Gjerdrum sanitetsforening, tar denne studien sikte på å forstå deler av krisehåndteringen under kvikkleireskredet i Gjerdrum kommune i 2020. Nærmere bestemt tas det sikte på å undersøke forholdet mellom planer og improvisasjon i en lokal krise. Samlet sett viser analysen av empiriske funn og diskusjon av resultatene at både etablerte planverk, protokoller og rutiner, samt aktørenes improvisasjonsevne og tillitsbaserte samhandling spiller en avgjørende rolle i håndteringen av krisen. Resultatene tyder på at oppdaterte beredskapsplaner og prosedyrer kan legge til rette for improvisasjon ved å inkludere fleksibilitet og rom for justeringer basert på situasjonen. Studien fremhever også at tillit, personlige kjennskaper og respekt mellom aktørene danner grunnlaget for effektiv planoppfølging og improvisasjon.