Summary:

Norge blir stadig omtalt som et av verdens mest digitaliserte land. Likevel er det stor variasjon i grad av digitalisering av offentlige virksomheter – særlig på lavere styringsnivåer. I statusrapporter vises det til at norske kommuner har stort potensial når det kommer til å effektivisere og videreutvikle sine digitale tjenester. Digitalisering er en prosess som krever stadig mer spesialisert kompetanse som mange kommuner ikke sitter på. Derfor inngår flere kommuner interkommunale IKT-samarbeid for å kunne ta ut stordriftsfordeler og tilby mer robuste tjenester av bedre kvalitet til sine innbyggere. Grunnet teknologisk utvikling og stadig økende forventninger fra innbyggere og statlige aktører, har det skjedd en endring i fokuset til mange IKT-samarbeid fra IKT-drift til forvaltnings- og utviklingsarbeid. Endringer i mandat fordrer videre at kommunene forplikter seg til samarbeidet på en ny måte – gjerne gjennom samordning. Denne oppgaven undersøker hvordan kommuner samordner seg i et interkommunalt samarbeid for å nå sine digitaliseringsambisjoner. Studien viser hvordan koordineringsprosesser i interkommunale samarbeid kan forstås gjennom dimensjoner og mekanismer for samordning, og peker videre på hvilke sentrale samordningsmuligheter og -utfordringer som gjør seg gjeldende når samordning finner sted mellom organisasjoner som er funksjonelt like. Til slutt illustrerer studien hvordan samordningsforholdene kan forstås ved å lete etter forklaringer i instrumentelle-, kulturelle- og omgivelsesforhold. Ved å benytte en transformativ tilnærming evner studien å forklare mye av hvorfor samordning foregår som det gjør i det interkommunale IKT-samarbeidet.