Summary:

De siste årene har kommunikasjonsenhetenes rolle i norske departementer vært gjenstand for diskusjon både i media og i akademia. Kommunikasjonsenhetene er plassert på siden av departementenes hierarkiske organisasjonsstruktur og de forholder seg stort sett til andre formelle – og uformelle normer enn hva fagavdelingene gjør. Til tross for at deres rolle allerede er blitt nøye drøftet og kartlagt gjennom tidligere forskning, har få studier sett på hvorvidt deres rolle skiller seg fra hverandre avhengig av hvilket departement de befinner seg i. Man kan skille mellom to typer departementer: departementer med én statsråd og departementer med to statsråder. Det skal i denne oppgaven studeres hvorvidt kommunikasjonsenhetenes rolle er ulik i de to departementstypene, og hva som kan forklare eventuelle forskjeller. Oppgavens problemstillinger lyder som følger: 1. Hvilken rolle har kommunikasjonsenheten i et departement med to statsråder? 2. Hva kan forklare eventuelle forskjeller fra rollen til kommunikasjonsenhetene i departementer med kun én statsråd? For å svare på disse problemstillingene har det blitt gjennomført semi-strukturerte dybdeintervjuer med ti informanter fordelt på to departementer; Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) og Arbeids- og sosialdepartementet (ASD). De to departementene behandles som to caser, der førstnevnte har en struktur med to statsråder, og sistnevnte har en struktur med én statsråd. For å analysere studiens funn, tar jeg for meg tre teoretiske perspektiver. Teori om forvaltningsrollen, fra henholdsvis Max Weber og Knut Dahl Jacobsen, presenteres for å redegjøre for rolleforventningene i norsk sentralforvaltning. Videre brukes Morten Egebergs virkemiddelmodell, som er en del av det instrumentelle perspektivet, for å definere relevante og manipulerbare forklaringsvariabler, som antas å påvirke ansattes beslutningsatferd i formelle organisasjoner. Til slutt presenteres kulturperspektivet, som er en del av det institusjonelle perspektivet, som redegjør for hvordan organisasjonskultur også kan ha en påvirkning på måten ansatte arbeider på i formelle organisasjoner. Analysen viser at de to kommunikasjonsenhetene som er studert har i stor grad lik rolle i departementet de befinner seg i, til tross for ulik departementsstruktur. Med det menes at begge kommunikasjonsenhetene vektlegger lojalitet til politisk ledelse i større grad enn faglige hensyn og de har begge en partipolitisk nøytral megler- og bufferrolle mellom politisk ledelse og fagavdelinger. Til tross for at de begge har en rolle som avviker fra den tradisjonelle forvaltningsrollen, blir ikke dette sett på som noe negativt av verken kommunikasjonsenhetene selv eller fagbyråkratene. Vi finner også noen forskjeller mellom de to kommunikasjonsenhetene sin rolle. Kommunikasjonsenheten i NFD har et mer distansert forhold til fagavdelingene, de arbeider mer todelt i hver sin forvaltningslinje, og samhandlingen med fagavdelingene er mer ad hoc-preget. I ASD har kommunikasjonsenheten en tettere relasjon med fagavdelingene, de jobber mer enhetlig, og de er mer involvert i fagsaker gjennom hele saksgangen. Funnene tyder videre på at formelle strukturer, som antall statsråder og antall forvaltningslinjer, har betydningsfull innvirkning på begge kommunikasjonsenhetenes rolle. Organisasjonskultur i departementene ser også ut til å ha en betydningsfull innvirkning, og er med på å forsterke betydningen av de formelle strukturene. Til tross for at NFD er et sammenslått departement, henger det igjen gamle strukturer og kulturer, som skaper et tydelig skille mellom «fiskerifolka» og «næringsfolka» i departementet. En kan derfor si at virkemiddel-perspektivet og kulturperspektivet sammen bidrar til å forklare forskjellene mellom rollen til kommunikasjonsenheten i NFD og rollen til kommunikasjonsenheten i ASD.