Summary:

Norske Samers Riksforbund (NSR) har dominert Sametinget siden Sametinget ble etablert med et flerpartisystem i 1989. Ved hvert valg har NSR vunnet flest representanter, de har for det meste vært hovedaktøren i dannelsen av sametingsråd og de har formet den samepolitiske dagsordenen. Artikkelen analyserer ved hjelp av teoriretningen historisk institusjonalisme hvorfor NSR fikk sin dominerende posisjon og hvordan den har blitt konsolidert. Selvforsterkende mekanismer mellom det å være den nye samepolitikkens utformer og den toneangivende samiske sivilsamfunnsaktøren på den ene siden, og et valgsystem med en parlamentarisk styringsform som favoriserer det største partiet på den andre, har så vel vært årsak til og virkning av dominansen. Samtidig som NSR fortsatt dominerer Sametinget, har det de siste 5 årene skjedd dype og grunnleggende endringer i den samiske velgerdemografien og valgmanntallet, som kan utfordre NSRs posisjon og åpne for andre samepolitiske aktører. De selvforsterkingsmekanismene som har gitt NSR dominans, virker nødvendigvis ikke lenger som før. Det setter press på om Sametinget vil fortsette å være en urfolksorientert selvbestemmelsesinstitusjon understøttet av internasjonal rett.